Av Yaniya Mikhalina, kunstner, forsker og medkurator for Passing Motherhood.

 

Det var en gang en urmor. Hun hadde fullstendig kontroll over døtrene sine og lot dem ikke innlede kjærlighetsforhold av noe slag. En dag gikk døtrene sammen om å drepe moren, og stykket opp liket i biter. Døtrene spiste en bit hver, og således ble morens ånd en del av dem. Siden da har hvert eneste menneske på jorden båret på en nedarvet skyldfølelse i søken etter andre former for kjærlighet, et desperat forsøk på å skille oss fra den vi en gang var ett med.

 

Dette er en nedkortet versjon av en fabel som forklarer hvordan vår moderne sivilisasjon ble til ifølge Freud, omskrevet fra et kvinnelig perspektiv. Freuds opprinnelige versjon sto på trykk første gang i essaysamlingen Totem og tabu (1913, oversatt til norsk 2013). I denne versjonen sporet forfatteren, i takt med samtidens koloniale rammeverk, en lov som gjelder hos alle kulturer – en moderlig lov; starten på det komplekse og sammensatte forholdet mellom kjærlighet og hat som vi senere tar med oss ut i verden. Jacques Lacan, en annen mannlig europeisk tenker fra forrige århundre, beskrev senere dette motsetningsforholdet mellom de to følelsene med nyordet hainamoration, eller kjærlighet (som jeg hater).

 

Morsrollen er tøff, uansett hvilken form den tar: morsrollen kan ikke generaliseres. Den tar ikke bare mange ulike former, men disse kan heller ikke sammenlignes. Å prøve å snevre inn hva morsrollen er ville medføre ekskludering, så når vi har drøftet mulige retninger for utstillingen – inkludering av andre mødre, døtre, landskap, moderland, morsmål, indre mødre, «mothernism» – var det i viten om at det er umulig å representere alle. Likevel mener vi at mødre ikke skal måtte stå alene: å være mor betyr også å vise solidaritet med andre mødre, og med de som i dagens geopolitiske og ekstravistiske landskap nektes retten til å bli mor – eller retten til ikke å bli en, noe som også har et eget spektrum. Hvordan morsrollen distribueres, representeres og artikuleres ser ikke likedan ut for alle, og speiler verdens juridisk-politiske hierarki.

 

Det tar rundt ni måneder å bære frem et barn. Det er en hverdagslig alkymi, en ofte oversett verdighet i det å formes ut av tomrommet inne i en varm, trang livmor som man siden ikke husker noe av. Her inne dannes sansene våre: muligheten til å høre, berøre, se, lukte, smake. Når vi vokser opp, blir sansene fra dette halvferdige stadiet satt sammen til et ansikt, en kropp, en verden. Ethvert menneske former sine personlige forhold mellom disse sansene som vi alle har, men ikke deler. I en krisesituasjon kan den skjøre balansen mellom sansene kollapse, for midlertidig å ta oss tilbake til et trygt univers med uferdige deler.

 

Mødre har tenner, en stemme, hender og iblant en livmor. Den ytre delen av livmoren kalles mormunnen. Det er et språklig vitnesbyrd om at morens anatomi endres av fødselen og gir ny mening til konseptet om muntlig overlevering av historier. Vårt håp for utstillingen er å anerkjenne morsrollen som en form for historie, men idet tusener av palestinske mødre blir drept, føles dette arbeidet fånyttes. Samtidig er det del av en kamp som aldri tar slutt: kampen om verdighet, anerkjennelse, solidaritet og forsøk på å støtte den kompliserte prosessen det er å utvanne følelsene av kjærlighet og hat som først rettes mot morsfiguren, så videre ut mot verden. Idéen om morsrollen som en form for omsorg, som ofte brukes i diskurs som søker å privatisere og avpolitisere morsrollen, går hånd i hånd med en idé om morsrollen som en form for omsorg for kampen som utkjempes, en omsorg for verden. Ikke minst er dette en kamp innen estetikkfeltet, og muséer blir ofte sett på som steder for å nyte avbildninger av morsrollen, heller enn å tenke nytt rundt den og engasjere seg i den.

 

Gjennom Hannah Ryggen-triennalen plasseres arbeidet til Hannah Ryggen, en kunstner som mesterlig tok pulsen på sin samtid og sin egen uttrykksform, i nåtiden. Morsrollen er ikke bare et tema, men en tilstand som på ulike vis veves inn i alle aspekter av livet. På lignende vis er veven et vindu ut mot verden, farget av langsomt, nennsomt arbeid som i seg selv skaper en egen verden. Ryggens verk Grini (1945), som sjelden stilles ut fordi det er så skjørt, skulle bli det som farget konseptet for utstillingsarbeidet ved Trondheim Kunstmuseum: å trekke sammenhenger mellom historieformidling og affekt formet av vår kulturelle bakgrunn gjennom trådene og hendene vi har til rådighet. Heller enn å bestemme et konsept for utstillingen på forhånd, valgte Marianne Zamecznik og jeg som kuratorer å ta ett steg av gangen og la konseptet utvikle seg på en mer organisk måte, gjennom møter, funn og muligheter, samt fastsatte rammer for tid og budsjett.

 

Med denne utstillingen inviterer vi alle til å feire, sørge, respektere, kritisere og støtte mødre, tross våre ulike tanker og erfaringer rundt morsrollen. Vi har rett til og ansvar for å formidle vår egen forståelse av virkeligheten som møter oss etter tomrommet, samme hvor slitne vi er. I likhet med en fødsel kan ikke morsarbeidet settes på vent – det må passeres.