Lisbet Dæhlin (1922–2012) var en banebrytende keramiker som kombinerte en dyp materialforståelse med en sterk bevissthet om bruksobjektets estetiske og relasjonelle kvaliteter. Dæhlin ble født i Danmark og utdannet seg ved Kunsthåndverksskolen i København før hun bosatte seg i Norge. Hun ble en sentral skikkelse i det kunstneriske miljøet på Frysja i Oslo, der hun arbeidet sammen med andre keramikere og kunsthåndverkere. Atelieret hennes ble et sted for kreativ utveksling med både etablerte og yngre kolleger som Karen Klim, Beth Wyller, Lillann Magnus, Anne Hansen og Jannicke Heierdahl-Larsen.

Ifølge kollegaen Nina Malterud utøvde Dæhlin i sin virksomhet levende tradisjoner: fornyelse, utprøving, forskyvning — og brakte dermed tradisjonen inn i samtiden[1]. Hun var opptatt av formens store potensial: Dæhlins skåler, fat og krukker var ikke bare beholdere, men uttrykk for en filosofi der skjønnhet og funksjon var uatskillelige størrelser. Hun trodde på det intime forholdet mellom gjenstander og daglige ritualer, som for eksempel den felles opplevelsen av et måltid. Hun var en kunstner som oppmuntret til bruk av håndlagde gjenstander i hverdagen, og hun utfordret tendensen til å henvise kunsthåndverk til stashyllen. Med en stille modernisme og en forkjærlighet for enkle, elementære former med subtile ufullkommenheter, speilet Dæhlin det menneskelige preget i sine verk. Den blå krukken hennes, som er en del av den permanente samlingsutstillingen i første etasje, står for eksempel som et fullstendig og selvstendig kunstnerisk utsagn, et objekt som både kan betraktes og brukes.

Dæhlin er blitt beskrevet av sine kolleger som både stillferdig og beskjeden, men også modig og streng. Hun var banebrytende gjennom å ta i bruk en sterk blå, matt glasur og at hun gikk opp i format og beveget seg i retning av det skulpturale. Hun tok også opp ideen om å sette lyster — gull — på kopper og kar, noe som ikke var moderne på den tiden. Dæhlin sa selv om sin opprørske “gullperiode”: “Jeg er oppvokst med 40–50-årenes rene form, og en arkitektonisk stil hvor dekor og blomster var ubønnhørlig skrellet vekk. Det er fremdeles min stil. Men iblant bryter jeg med puristen i meg og bruker gull på koppekanten”[2]. En av disse gullkoppene, som barnebarnet, kunstneren Maritea Dæhlin, bruker daglig til morgenkaffen, blir en skulptur i utstillingsperioden.

Hun var også bevisst de samfunnsmessige strukturene som påvirket hennes karriere. I en alder av 51 år mottok hun i 1973 sitt første arbeidsstipend — en milepæl som både sikret økonomisk uavhengighet og bekreftet hennes posisjon som profesjonell kunstner. Hennes åpne refleksjoner om kunst, håndverk og skiftende kjønnsroller blant yngre kollegaer bidro til en dypere forståelse av forholdet mellom maker, objekt og samfunn. Dæhlin var gjennom hele sin karriere en sentral del av det norske kunsthåndverksmiljøet. Hun var med på å etablere det kunstnerdrevne utsalgsstedet Gabelsgate i Oslo, et viktig forum, ikke minst for å eksperimentere med formidling av kunsthåndverk.

Gjennom utstillinger, både i tradisjonelle gallerier og alternative utsalgssteder, ble hun anerkjent for sin evne til å gi enkle, funksjonelle gjenstander en sterk tilstedeværelse. Ved å plassere de store krukkene sine direkte på gulvet, i stedet for på sokler, for å understreke deres jordnære og taktile kvaliteter, utfordret hun datidens tradisjonelle utstillingsformer. Hun så på keramikken sin som kanaler for kontakt: mellom mennesker, mellom hender og materialer, mellom kunst og liv.

Spørsmålet om berøring og brukbarhet i utstillingssammenheng var aldri en problemstilling for Dæhlin. Hun aksepterte at muséer og gallerier satte begrensninger for berøring, men hun visste at hennes objekter kunne brukes og verdsettes også i andre sammenhenger. For henne var kunsthåndverkets styrke nettopp denne dobbeltheten: en mugge kunne være et kunstobjekt, men også en ting som inngikk i menneskers liv. Arven etter henne lever videre gjennom verkene hennes, kanskje i større grad på folks kjøkken enn i museumsutstillinger. Dæhlins hverdagsgjenstander får en ny dimensjon i dagliglivet — som gjenstander som både kan inspirere og brukes i menneskers hverdagsritualer; som under et måltid.

-        Marianne Zamecznik

[1] Nina Malterud, “Lisbet Dæhlin” i Kunsthåndverk 3, 2003, s.18–19.

[2] Lisbet Dæhlin intervjuet av Reidar Storaas i Bergens Tidende 29. august 1987. “Spennende kunst — med og uten gull.”