Ulike kriger har i ulike epoker resultert i sine særegne måter å skildre menneskelig lidelse på. I Käthe Kollwitz’ (1867–1945) tid — sent 1800-tall og tidlig 1900-tall — så kunsten det utvilsomt som sitt mål å humanisere de som lider mest i krig: arbeiderklassemødre. “Arbeiderklasse” høres nesten for elegant ut, da omfanget av deres fattigdom — og sorg — er ufattelig. Begrepet reflekterer snarere en arkaisk klassebevissthet enn en ekte. Den må komme fra den ytterste sorg og sinne hos de som ikke har mer å tape. Ansikter smelter inn i hverandre; kropper eksisterer i samme grad av forvitring som omgivelsene — alt er svart og hvitt. Figurer eksisterer i en evig utviklingsprosess: de kommer sakte til syne på det tomme arket, som et polaroidbilde som nettopp har startet fremkallingsprosessen.

Kollwitz’ etsning Tod, Frau und Kind (Død, kvinne og barn) er ofte tolket som en refleksjon av kunstnerens frykt for å skulle miste sin sønn, som var alvorlig syk, og dessuten sorgen hennes egen mor måtte bære over å ha mistet tre spedbarn. Verket er innlemmet i samlinger verden over, blant annet hos norske Guttormsgaards arkiv. Kollwitz’ valg av grafikk som medium reflekterer kunstnerens tro på sosialismens prinsipper om tilgjengelighet og kollektivt eie innen kunsten. Hun fremhever fattigdom gjennom den arbeidsintensive teknikken, samtidig som hun holder liv i det stille overgrepet det er å skildre “de andres” lidelse gjennom den repetitive trykkeprosessen. I dette kan man høre et ekko av den hierarkiske fremstillingen av smerte som ikke er ens egen. Selv om elendigheten opphøyes i det endelige kunstverket, tilhører det unektelig fremdeles diskursen om “de andre”. Når vi ser på dette verket i vår tid, der digitale medier råder og man lett får oppfylt sine fetisjistiske behov for å “se på andres lidelse”, kan konseptet om humanisert fattigdom virke avleggs. Likevel er det like relevant nå som noen gang før.

-        Yaniya Mikhalina