Jord er et grunnmateriale — rotete, organisk og dypt forankret i et sted. Den bærer spor av historie, erosjon og liv, den former landskap og personlige erfaringer. Ved hjelp av dorodango-teknikken skaper Veslemøy Lilleengen polerte jordkuler av innsamlede jordprøver fra hele Trondheim.

Det sies at dorodango ble utviklet i Japan for rundt 1300 år siden som en øvelse for håndverkere. I dag brukes metoden ofte i undervisningssammenheng. Prosessen — å ta rå, klundrete jord og forsiktig forme, tørke og polere den til en glatt, skinnende kule — lærer barn om materialforvandling, utholdenhet og skjønnheten i hverdagslige materialer.

Lilleengen bruker denne langsomme, meditative prosessen, ikke bare som en håndverksteknikk, men også som en måte å utforske vår tilknytning til et sted. Verket bygger bro mellom barndommens lek og kunstnerisk praksis, og forvandler noe så ordinært som jord — som ofte oppfattes som skittent eller hverdagslig — til et objekt for refleksjon og mening. Gjennom denne transformasjonen inviterer Lilleengen besøkende til å reflektere over hvordan vi forholder oss til bakken vi står på, både i minnet og i nuet.

Ordspillet i den norske tittelen, Grunntanker, kombinerer begrepene “grunnleggende tanker” og “tanker om bakken/jorda”. Grunntanker inviterer publikum til å bidra med sin egen jord — jord fra steder de føler seg knyttet til, for eksempel et tidligere hjem eller et sted som er koblet til viktige minner. Dette verket ble til fra Lilleengens behov for å symbolisere sitt eget skiftende forhold til jorda:

Jeg kommer fra en lang rekke bønder, jeg vet hvordan jeg skal stå på en nylig pløyd mark, jeg har alltid visst hvor jeg hører hjemme. Men de siste årene har det hendt at jeg har våknet om natten og vært redd for at jeg ikke husker hvordan jeg skulle pløye. At etter å ha bodd mer enn halve livet mitt i byen, har jeg glemt hvordan det føles å jobbe med jord.

Grunntanker består av redskaper utstilt på et T-formet bord — laget av et gammelt bord og en dør reddet fra et hus på Svartlamon, et alternativt, selvstyrt nabolag i Trondheim som er kjent for sitt boligfellesskap, sin kulturelle aktivisme og sitt fokus på bærekraft, hvor kunstneren har tilbrakt store deler av sitt voksne liv. Under pandemien fikk bordet sin T-form for å sikre fysisk avstand. På bordet står karafler, skåler, tallerkener og eggeglass som er samlet inn fra loppemarkeder og bruktbutikker i løpet av de siste 20 årene. Mange av dem har vært i bruk i kunstnerens eget hjem. Et viktig objekt er en stor sil av metall som kunstneren og hennes far brukte til å sile grus. Gjennom kontinuerlig reparasjon og gjenbruk hedrer installasjonen hverdagsgjenstandenes historie og understreker vår evne til å gjenbruke og fornye det vi allerede har. Bordet er et sentralt samlingspunkt i livene våre, og fungerer både som et sted for å dele måltider og for arbeid. Det er rundt bordet Lilleengen inviterer deltakerne til å delta i en workshop for å lage dorodango av medbrakt jord mens de forteller om stedene som knytter dem til denne jorden. Samtalen blir like viktig som materialene.

Grunntanker er også en indirekte oppfordring til å reflektere over Trondheims jordhistorie fra et økologisk perspektiv. Trondheim er en middelalderby hvor avfall tidligere ble dumpet i gater og veier, og dermed ble en uatskillelig del av jordlagene. Geologene Rolf Tore Ottesen og Marianne Langedal skriver i “Byjord — en giftig historie” (2008):

I midtbyen i Trondheim varierer tykkelsen på jordlaget fra en halv meter til mange meter. Selv om vi begynner å se konturene av et moderne renovasjonssystem i byene våre fra 1880årene, ble avfall brukt som fyllmasser eller dumpet på sjøen langt inn på 1900tallet.  De største byene våre har hatt nesten alle typer industri og håndverksvirksomhet i løpet av sin historie. Store mengder produkter, som bygningsmaterialer, maling, kull, olje og bensin, har blitt transportert inn til byen og brukt her. Både under forbruk og som avfall blir deler av produktene igjen i bakken. Hvis vi skal generalisere, kan vi si at byjorda er brukt og gjenbrukt mange ganger og består av bygningsrester, brannrester, husholdningsavfall, industriavfall, tilkjørte gravemasser og lokal naturlig jord. Hver generasjon har på denne måten lagt igjen sine kjemiske spor.

I Trondheim, som mange andre steder i verden, utvikler historien om menneskelig påvirkning av miljøet seg stadig — ofte på bekymringsfulle måter. Til tross for ryktet som en “grønn” by, utvikler institusjoner her teknologi som kan forverre økologiske skader. Dyphavsgruvedrift, storskala oppdrett av fisk og andre utvinningsindustrier kan etterlate et enda mer ødeleggende avtrykk enn tidligere generasjoner, og legge nye lag med forurensning og habitatødeleggelser over de gamle kjemiske sporene.

Bakken blir i seg selv et taust vitne til lagdelte historier, geologiske endringer og menneskelig inngripen. Til sammen minner disse elementene oss om den skjøre balansen mellom fortidens tradisjoner og nåtidens realiteter, og oppfordrer oss til å reflektere over hvordan vi bebor, forandrer og fører videre den grunnen vi står på.

- Marianne Zamecznik