Sverresborg Trøndelag Folkemuseum presenterer seg selv som Norges første museum, grunnlagt i 1909 av en gruppe ildsjeler i Trondheim som ønsket å samle “karakteristiske typer paa ældre tiders bygningskunst”. Tomten rundt ruinene av kong Sverres middelalderborg har vært i bruk som friluftsmuseum siden 1914, og i dag strekker det seg over mer enn 28 hektar. Den kulturhistoriske samlingen omfatter over 300 000 gjenstander, hvorav 5000 er på utstilling for publikum.

Av de 300 000 gjenstandene har 102 000 så langt blitt digitalisert. 218 av disse finner man under søkeordet “samisk” på museets nettsider på digitalmuseum.no. Til utstillingen Passing Motherhood har vi valgt ut to gjenstander herfra: en samisk tredukke svøpt i reinskinn og et foto fra 1935 av et samisk stabbur, et buvrie, fra Langvatnet i Verrafjellene i Nord-Trøndelag. Bildet ble tatt før stabburet ble demontert og bygd opp igjen på museumsområdet. Valget av gjenstander går inn på temaet om institusjonelle perspektiver på bevaring av kulturarv, er tenkt som en påminnelse om at Trøndelag er sørsamisk territorium, og retter et kritisk blikk mot de ulike merkelappene som settes på duodji i museumssamlinger som håndverk/kunst/arkivmateriale/etnografi/design.

Sverresborg Trøndelag Folkemuseum var opprinnelig et grasrotprosjekt, og mesteparten av samlingen har museet mottatt i gave. Grasrot er imidlertid ikke ensbetydende med etisk praksis; da vi undersøkte opphavet til de samiske gjenstandene i samlingen, fant vi ut at de offisielt tilhører eller er blitt innkjøpt av nordmenn, og dermed er tilegnet dem, ikke samene som lagde dem. Et godt eksempel på denne sedvanen er at fotografiet av et samisk buvrie er kreditert daværende museumsdirektør Sigurd Tiller, som tok bildet av bygningen, uten at de samiske familiene som brukte den under de årlige migrasjonene blir nevnt.

Informasjon om gjenstandenes opphav tilgjengelig for publikum er begrenset, men vi får noen ledetråder. Vi ser at av de to håndlagede dukkene i Sverresborgs samling, tilhørte én datteren til et (visstnok formuende) ektepar fra Trøndelag som donerte hundrevis av leker til museet; den andre ble tatt med hjem til barna “da faren deres kom hjem fra sesongarbeid i Finnmark på 60-tallet”. Fra 1800-tallet av begynte urfolk å tilpasse håndverksproduksjonen og lage suvenirer til nybyggerne. Dette kan tolkes som en utbredt form for tvungen adaptering til nasjonalstatens økonomiske system og dens higen etter eksotiske kuriositeter.

Den tyske filosofen Walter Benjamin —  en viktig skikkelse i den modernistiske epoken da museet som institusjon tok form —  anså at enhver samler på sitt vis prøvde å holde fast ved historien og kjempet mot dens spredning. Om vi tar denne teorien til et institusjonelt nivå, hva slags historie er det samtidens museer viderefører? Hvilke spredninger står de imot, annet enn sine egne? Hvordan kan museers avgjørelser medføre varige, strukturelle endringer i hvordan de opererer? Ethvert museum med en betydelig samling må foreta et økonomisk og internpolitisk valg: i hvilken grad bør ressurser investeres i å bevare den fysiske integriteten til gjenstandene de har i sitt eie som et overordnet mål, og hvilke skjulte narrativer bør avdekkes som følge av at disse gjenstandene eksisterer i offentlige institusjoner?

Vi vil aldri få vite navnet på barnet som dette samiske leketøyet i tre ble laget til, eller navnet på reinsdyret som ofret skinnet sitt til det lille teppet. Likevel burde fraværet av denne informasjonen synliggjøres, og det vi ikke vet, bør behandles med like mye varsomhet og omsorg som det ble lagt i utskjæringen av dette lille dukkeansiktet.