Gitte Dæhlin (1956–2012) startet sin kunstneriske utdannelse innen keramikk som lærling hos sin egen mor. Hun valgte imidlertid på et tidlig tidspunkt å ta avstand fra denne tradisjonen og utviklet en særegen teknikk med tekstil og lær der hun formsydde stoff rundt skulpturer. Skulpturen Tatt av spillet er laget med denne teknikken. Den ble vist for første gang på debututstillingen hennes ved Galleri Dobloug i 1981, og ble innkjøpt av Trondhjems Kunstforening samme år. Når et kunstverk ikke stilles ut på flere tiår, men ligger i dvale på et museumsmagasin, åpner det for spørsmål om hvordan arven etter den avdøde kunstneren forvaltes, med tanke på familiens ønsker, institusjonelle plikter og sosiale tendenser.

Arbeidsmetoden hadde sin pris. Da Gitte fikk datteren Maritea i 1986, innså hun at hendene hennes hadde blitt harde og ru etter en årrekke med intenst syarbeid. Om hun skulle ha myke hender å berøre barnet sitt med, måtte hun finne en ny måte å arbeide på. Hun valgte pappmasjé, noe som ble starten på en ny epoke i hennes kunstnerskap: et lavstatusmateriale som ga henne en taktil og rask arbeidsprosess, og viktigst av alt, en mors hender. Denne historien, som Maritea Dæhlin henter inspirasjon fra i et nytt lydverk til utstillingen, viser hvor fritt morsrollen sirkulerer mellom kroppslige og kunstneriske valg.

Dæhlins kunstnerskap ble ofte påvirket av politiske og feministiske spørsmål, særlig når det gjaldt kjønnsroller, identitet og maktstrukturer. I 1977 flyttet hun til Mexico, der hun bodde mesteparten av livet og virket i krysningspunktet mellom skulptur, kunsthåndverk og solidaritetsarbeid. Hun bodde i San Cristóbal de las Casas, og urfolkkulturbevegelsen i Sørøst-Mexico og Guatemala, som hun hadde et nært forhold til, påvirket arbeidet hennes i betydelig grad.^[1] Hun var senere sterkt engasjert i solidaritetsarbeid med Zapatistene.^[2]

Tatt av spillet skiller seg imidlertid ut fra de mer uttalt politiske arbeidene hennes. Verket utforsker i stedet et fenomen som var i sin spede begynnelse på 1980-tallet, men som siden har vokst og blitt et enormt kulturelt og økonomisk marked: TV-spill. Spillavhengighet og digital eskapisme er temaer som nå er under heftig diskusjon, men allerede på 80-tallet var folk bekymret for utstrakt skjermbruk, særlig blant ungdom. Karakteren i Tatt av spillet er fullstendig oppslukt av spillet — en tilstand som kan tolkes både som nytelse og en form for selvdestruksjon. Har hun tatt kontroll over spillet, eller er hun selv tatt av spillet? Dæhlin inkorporerte ofte hybridvesener i kunsten sin — kvinnelige figurer sammensmeltet med dyr eller mytologiske skapninger. Figuren i Tatt av spillet ser ikke ut til å ha slike hybride trekk. Likevel har den en intens tilstedeværelse, en stille kommentar angående overlappingen mellom teknologi og identitet. I vår tidsalder, der digitale verdener dominerer både sosial og økonomisk samhandling, kan kunstverket virke som en profeti.

I kontekst av denne utstillingen, der morsrollen utforskes som et dynamisk konsept som er under endring, kan Tatt av spillet, som ikke egentlig handlet om morsrollen, tolkes på nye måter. Dersom figuren tolkes som en mor, vil hun fremstå som atypisk — en mor som ikke kun lar seg definere av omsorgsrollen, men tar vare på sin egen agenda og identitet. Hva vil det si å være en mor som ikke først og fremst defineres av omsorgsrollen?

Dette spørsmålet stikker dypere i lys av den materielle arven som preger utstillingen. Tatt av spillet stilles ut side om side med arbeider av Gitte Dæhlins datter Maritea Dæhlin, og moren hennes, keramiker Lisbeth Dæhlin. Maritea Dæhlin har kuratert et rom der denne matrilineære sammenhengen er sentral og skaper en kunstnerisk dialog på tvers av tre generasjoner.

Senere i livet gikk Gitte Dæhlin tilbake til å bruke leire, materialet hun tidligere gikk bort ifra. For å lage det store offentlige verket Flokk, en permanent utendørs installasjon fra 2011 som består av 21 bronsefigurer, gikk hun via leirmodeller til støpt bronse, og på en måte sluttet hun sirkelen og endte opp der hun startet. Tatt av spillet kan slik ses som en livslang utforskning av materialer, en vedvarende forhandling mellom kropp, kunst og livserfaringer.

-        Marianne Zamecznik

^[1] San Cristóbal de las Casas — ofte bare kalt San Cristóbal — ligger i delstaten Chiapas i Sørøst-Mexico. Byen ligger i høylandet og er omgitt av store urfolksamfunn, særlig mayanske etniske grupper som tzotziler og tzeltaler. Diskriminering og mangel på politisk representasjon førte til oppblomstringen av ulike bevegelser i regi av urfolk og bønder på 1980-tallet. Allerede på 70-tallet ble San Cristóbal satt i søkelyset av forskere, kunstnere, antropologer og aktivister fra hele verden som ønsket å fremme urfolkkulturer og menneskerettigheter.

^[2] Den mest kjente politiske mobiliseringen i regionen fant sted i 1994, da Zapatisthæren for nasjonal frigjøring, Ejército Zapatista de Liberación Nacional (EZLN), startet opptøyer. Bakgrunnen for opprøret var misnøye gjennom flere tiår angående fordeling av land, menneskerettigheter og urfolks selvråderett.