Sett fra et geologisk tidsperspektiv ble museene våre født nå i ettermiddag. Men enkelte av disse “nyfødte” har i sitt eie objekter hvis opprinnelse ligger museene fjernt i både tid og rom. Et eksempel på dette er dogū, leirfigurer fra

Jōmon-perioden (11.000-400 f.Kr.) som i hovedsak kommer fra det som i dag er Japan. Disse skulpturene er nå innlemmet i vestlige museumssamlinger, blant annet hos Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Metropolitan Museum of Arts skriver i forskningsnotater tilknyttet sin Asia-samling at siden flere av dogū-figurene “ser ut til å ha blitt ødelagt med vilje, er en mulig teori at de ble brukt i ritualer for å kurere fysiske plager. Det kan virke som at leirfiguren ble forkastet etter at plagene hadde blitt seremonielt overført til den. Dette ville i så fall forklare hvorfor de fleste dogū-figurene ble funnet spredt rundt om i avfallshauger og ikke i graver.”

Tre slike dogū-figurer er del av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums samling. Museet ble etablert for rundt 130 år siden som et møtepunkt for kunsthåndverk og design, samt den raskt fremvoksende industrialiseringen av disse fagområdene, med tanke på både produksjon og utbredelse. Den opprinnelige samlingen ble kuratert av museets første direktør Jens Thiis, en kunsthistoriker som var spesielt interessert i art nouveau og et variert utvalg av japanske objekter. Museet ble kjent for sin flotte østasiatiske samling, og mottok flere hundre objekter av asiatisk opprinnelse fra Gunborg og Olav Apold i 1984 og 1987. Blant håndverksobjektene fra Korea, Kina, Vietnam og Thailand befant det seg tre stiliserte kvinnefigurer som er kjent som dogū, men som ved en feiltakelse ble betegnet som haniwa. Inspirert av forsker og kurator Pernille Lystlund Matzens doktoravhandling Whose Bildung? Institutional self-critique in art exhibitions on colonial history (2024) benytter vi denne feiltakelsen – en vanlig feil som er nærmest uunngåelig i museumssamlinger bygd på kolonial logikk – som en mulighet til å ta selvkritikk som institusjon.

Lystlund Matzen skriver:

“Siden kunstmuseer ble til som offentlige institusjoner, har de vært tett knyttet opp mot idéen om dannelse, som var sentral for å “sivilisere” og disiplinere borgere i de europeiske nasjoner som vokste frem på sent 1800-tall og tidlig 1900-tall. (…) Ved å stille ut gjenstander som er tett knyttet opp mot kolonialisme og kolonihistorie blir enkelte av de grunnleggende antakelsene innen normativ kunsthistorie synliggjort og utfordret: det tenkte skillet mellom kunst og etnografi, tanken om kunstverket som et produkt av fri skaperkraft, samt det implisitte (kulturelt homogene, hvite) “vi” som kunstmuseet har adoptert som standpunkt i sin verdensanskuelse.”