Tre uhyggelige rosafargede silikonobjekter henger på veggen, og de av oss som har erfart å stå bøyd over et livlig småbarn i badebaljen, kjenner nok igjen formen: skulpturene er støpt etter badebaljer for barn. For andre er kanskje disse formene mer mysteriøse — hule, hudlignende skulpturer som kan minne om beholdere som luften har gått ut av, i limbo mellom å holde formen og å kollapse. Tittelen på serien, det polyseme ordet gravitas, er en referanse til en beskrivelse av noen, gjerne en mann, som fremstår alvorlig og viktig. På portugisisk — et språk kunstneren og hennes translokale familie snakker grunnet sin  tilknytning til Brasil — betyr ordet gravidas “gravid” i flertallsform.

Balkes arbeider bærer preg av både lekenhet og det monumentale, og gir form til det performative kvinnelige blikket ved å eliminere det biologiske fra omsorgsarbeid. Det abstrakte uttrykket i skulpturene hennes er relasjonelt og stiller spørsmål ved både underteksten i morsarbeid og kunsthistorie og deres respektive materialiteter. Skulpturene tilhører en større verkssyklus, Human Scale. Her spiller kunstneren på kontraster gjennom å bruke klistremerker av edelstener og fotografier i mellomformat, glyserinsåpe, funksjonelle arkitektoniske elementer, familiehistorie og kollektive minner. Disse verkene er på samme tid myke, underlig gjenkjennelige og hevet over det dagligdagse og rent kroppslige, og plasserer på denne måten opplevelsen av morsrollen et sted mellom ønsket om å berøre og ønsket om å rømme.