Trondheim kunstmuseum

Til Lorck Schive Kunstpris 2017 presenterer Vibeke Tandberg et prosjekt basert på gjenvinning. I utstillingsrommet finner vi 119 fryse- og kjøleskapsdører og åtte friser med avtstøpning av biljardkuler i ulike formasjoner. Alt er støpt i gips for å akkompagnere relieffet Helvete av Gustav Vigeland, som befinner seg i samme rom. Mengden gjenstander og reproduksjoner røper at dette ikke nødvendigvis handler om en form for økologisk gjenbruk av ressurser, heller en resirkulasjon av ideer og materialer. Det kunstneren har tilgjengelig på atelieret, blir utganspunkt for kunstverket. 

Prosjektet kan sees på som en kommentar på hvordan og under hvilke betingelser kunstnere jobber, like fullt er det et forsøk på å utvikle en arbeidsmetode innenfor gitte rammer. Som en konsekvens av finanskrisen i 2008, har Tandbergs kunstneriske praksis tilstrebet å opprettholde lave produksjonskostnader. Denne måten å arbeide på har brakt fram en slags manisk nærsynthet, der det som kan brukes i kunstnerens tilsynelatende umiddelbare nærhet blir lagt under lupen, gjenvinnes og masseproduseres. 

Dette tunnelsynet gjelder også tittelen på prosjektet som helhet: Candypool, som enkelt nok refererer til merket på kjøleskapet, Candy, og biljardbordet - ‘pool table’ på engelsk. Tittelen blir førende for hva som blir tatt med og utelatt, hva som gjenbrukes og hva som faller innenfor fokus. En metode som kan sies å systematisere en form for vilkårlighet, som samtidig har utviklet seg til et selvforsynt økosystem hvor lite er lagt til og alt er underlagt transformasjon.

Vibeke Tandberg sprer sin praksis på ulike kunstneriske uttrykk, alt med samme grundige behandling, hun er fotograf, maler, forfatter, iscenesetter. Kunstnerskapet er preget av en rastløs utprøving av mulighetene som ligger i kunsten, og å finne ut hvordan verden former seg og hvordan man kan forme verden. Ideer og verk dekonstrueres og rekonstrueres. Å skape blir vold, endring, omforming, oppløsning. Tandberg understreker at subjektet er et ustabilt ståsted, at mening forskyves, hele tiden, og at kunstnerisk frihet er uten forventninger.

Vibeke Tandberg (f. 1967 i Oslo) er utdannet fra Institutt for fotografi ved SHKD i Bergen samt Högskolan för fotografi och film i Göteborg i Sverige. Ved siden av å ha opphold ved Bethanien i Berlin og ISCP i New York, har hun hatt en rekke soloutstillinger. Blant annet på Osl Contemporary, Norrköping kunstmuseum, Haugar kunstmuseum i Tønsberg, Centro per l’Arte Contemporanea i Roma, Sprengel Museum Hannover og Astrup Fearnleymuseet. Av gruppeutstillinger kan vi nevne National Gallery of Art i Washington, Moderna Museet i Malmø og Stockholm, Kunsthalle Bonn, 28th Biennale i São Paulo og Sydneybiennalen.

Foto: Christina Undrum Andersen / TKM.

• Facebookevent: Kunstnersamtale/presentasjon: Vibeke Tandberg

Mattias Härenstam lar et bjørketre definere museumsrommet. Bjørken henger opp ned og trekkes sakte langs veggene. Det er som I.C. Dahls Bjerk i storm; et kulturhistorisk referansepunkt vendt på hodet, som med sin kontinuerlige bevegelse både avgrenser og begrenser publikums mulighet til å bevege seg. Til tider blir inn- og utganger sperret, og vi ender opp med å bli både fanget og stengt ute.

Nesten motvillig slepes treet rundt, det mister grener og setter seg fast. Kanskje minner det mest om noe gammelt og etter hvert utslitt, som har glemt sitt opprinnelige mål og mening. Slik kan det peke i retning av vår egen evne til å glemme. At vi lengter bakover til det noen husker som storhetstid, eller det som en gang var kjent og kjært, men på veien har vi glemt hensikten. Hvem er det som fortsatt drar treet og hvorfor?

Slik undersøker Härenstams prosjekt definisjonsmakt, hvilke virkemidler man velger og hvordan de brukes. Det stiller spørsmål ved hva vi får og hva vi mister, eller hvor fort vi glemmer når vi søker trygghet i konkrete og kulturhistoriske rammer.

Hos Mattias Härenstam kobles ofte den paradoksale maktesløsheten og ville energien i begjær og lengsel med morbid humor. Han behandler det alminnelige, hyggelige livet i forstaden som et manus for en film regissert av David Lynch. Hans egne filmer har en tilsvarende understrøm av uro og mulig katastrofe. Skulpturene former urovekkende tablå, med polerte overflater i stein og tre perforert med åpninger hvor øyne, tenner og væske lekker ut. Härenstam eksponerer glipper hvor uhyggen slipper gjennom, der fantasien overtar og den trygge fornuften slipper taket.

Mattias Härenstam (f. 1971 i Sverige) er utdannet ved Vestlandets Kunstakademi i Bergen og Städelsschule, Staatliche Hochschule für Bildende Künste i Frankfurt am Main. Härenstam har hatt en rekke separatutstillinger, blant annet i Stavanger Kunstmuseum og Vigelandsmuseet i 2016, Kunstnerforbundet i 2012 og Galleri UKS i 2009. I 2013 ble hans kortfilm Rekonstruksjon nominert til Amanda-prisen.

Foto: Christina Undrum Andersen / TKM.

• Facebookevent: Kunstnersamtale/presentasjon: Mattias Härenstam

Knut Henrik Henriksen er kjent for sine skulpturer som ofte har utgangspunkt i en ”Arkitektonisk tvil”, meneskeskapte bygg-tekniske feil og standardiseringer. Flere av hans skulpturer har også klare referanser til hans egen arkitektoniske kulturelle arv.

Henriksens prosjekt til Lorck Schive Gone With the Wind kan leses som et poetisk monument over arkitekten Erling Viksjø og tar utgangspunkt i sand, vind og elvestein, materialer som var helt essentielt i Viksjøs arkitektur. Erling Viksjø ble født i Trondheim 1910 og har vært en av de viktigste og mest omdiskuterte arkitekter i etterkrigstiden. Han står bak en rekke sentrale bygg, som Regjeringsbygget, Y-blokka, Bergen Rådhus og Hydrobygget i Oslo for å nevne noen. Viksjø var en av våre brutalister og utarbeidet sin egen patenterte teknikk som skulle gjøre betongen ’mer menneskelig’. Mens arkitekter som LeCorbusier brukte grove treplanker i forskalingen for å gi spor av årringer i betongen, tilførte Viksjø elvesten i betongstøpen som ble blottlagt ved at man sandblåste betongoverflaten. Teknikken kalte han ”naturbetong”.

Sentralt i utstillingen er Bird in Space, en betongskulptur som er sandblåst og laget i Viksjøs patenterte ’naturbetong’. Skulpturens form er en arkitektonisk detalj fra Viksjøs bygg som viser hans skulpturelle kvaliteter. Skulpturens tittel Bird in Space refererer til en kjent serie med skulpturer av den rumenske skulptøren Constantin Brancusi. Ifølge Henriksen vil man om man studerer Brancusi og hans detaljer, som soklene skulpturene står på, eller den ikoniske skulpturen “Endless Column”, se helt klare referanser til ulike lafteteknikker og stabber på gamle rumenske stabbur og trehus. 

Viksjø var selv opptatt av tilsvarende norsk arkitektonisk kulturarv, og byggene hans har en rekke detaljer som ofte blir forbigått. Det store tre-relieffet i utstillingen, solnedgangen; «The Beauty in the Brutalist Beast – (The Wall No One Mentions, Taken From the Point of View That Reveals Why the Building Was Named After a Letter (Y)», er hentet fra Y-blokka. Om man studerer den veggen som vender mot Deichmanske bibliotek og Trefoldighetskirken vil man se at forskalingen som Viksjø brukte er ’vestlandspanel’ – en gammel norsk byggetradisjon hvor plankene ligger skrått over hverandre. Veggen er nærmest en avstøpning av et trehus. Denne veggen og dette punktet på Y-blokka er også interessant da det er det punktet som forklarer hvorfor Y-blokka fikk sin form. Viksjø mente nabobyggenes ulike stilarter ikke passet sammen og skapte ved hjelp av Y-blokka en visuelle kile mellom dem.

“Copycat” er en 3D-printet søyle fra STK-bygget i Oslo. Viksjø kopierte en rekke arkitekter og LeCorbusier var et stort forbilde. Da dette prosjektet også omhandler arkitektur og skulptur, kopi og avstøpning, støpeform og repetisjon, valgte Henriksen å lage en litt ironisk kommentar til Viksjø – og bruke nettopp den ’nyeste metoden’; 3D-printeren – til å kopiere Viksjøs egen søyle, som minner påfallende om den LeCorbusier utformet til bygget Unite d´Habitation i Marseille. 

Viksjø var opptatt av å integrere kunsten i arkitekturen og hans sandblåste teknikk gav enorme muligheter for kunstnerne som ble invitert. Nesjar, Sitter, Tandberg og Picasso for nevne noen. I skulpturene “Gone With the Wind” er Viksjøs egne originale tegninger og kunstneriske skisser sandblåst direkte inn i glass - glass – som igjen er smeltet sand. Med utstillingen Gone With the Wind, har Henriksen skapt et poetisk monument over Erling Viksjø, vinden, sanden, elvesteinen. 

Knut Henrik Henriksen (f. 1970 i Oslo) er utdannet ved kunstakademiene i Bergen og Frankfurt am Main. Han er hatt soloutstillinger ved steder som Bergen Kunsthall 2012 og 2014, Hollybush Gardens, London, Opelvillen i Rüsselsheim, Tyskland, Galerie Denise René i Paris, UKS, Sommer & Kohl i Berlin og Standard (Oslo). Han har også deltatt på Momentum i 2013 og 2006 og gruppeutstillinger på blant annet Kunsthalle Basel, South London Gallery, Kunstmuseum Bern, Frac des Pays de la Loire, Carquefou Royal College of Art i London, Hamburger Bahnhof i Berlin. I tillegg har han produsert en rekke permanente offentlige skulpturer som «Full Circle» ved Kings Cross St.Pancras Station, London.

Foto: Christina Undrum Andersen / TKM.

• Facebookevent: Kunstnersamtale/presentasjon: Knut Henrik Henriksen

Lars Laumann presenterer det nostalgiske og personlige prosjektet Karma Blankets. Etter flere år i utlandet flyttet Lars Laumann i 2015 tilbake til Brønnøysund, der han vokste opp i en tid da nyhetene var dominert av atomtrussel, AIDS og sur nedbør. Helgelandkysten ble ekstra hardt rammet av det radioaktive regnet etter Tsjernobyl-ulykken, samtidig hadde Laumann familie i Trondheim med venner som døde av AIDS, slik rykket verdensnyhetene nærmere Laumanns erfaringer fra oppveksten. 

Den senere tids gjentatte besøk til barndommens metropolis Trondheim, har vekket opp igjen minner fra besøkene i barndommen. Særlig gjorde utstillingen Luftangrep - en fare for våre kulturminner inntrykk, en utstilling om sur nedbør han så på Erkebispegården under et besøk i Trondheim i 1989. Etter å ha sett utstillingen forventet unge Laumann nærmest at Nidarosdomen ville være etset bort til neste bybesøk. I ettertid av utstillingen på Erkebispegården, viste forskning at det var dårlig restaureringsarbeid som var hovedårsaken til forvitringen, og i mindre grad sur nedbør. 

Med et personlig og humoristisk blikk bruker Laumann Luftangrep som utgangspunkt til å belyse dommedagsprofetier fra 80-tallet. Elementer fra utstillingen på Erkebispegården er trukket frem igjen, gammelt arkivmateriale tørket støv av, han har pusset glasset på montre fra Vitenskapsmuseet. Og han har klart å søke opp en forvitret gargoyl fra 1910-tallets Nidarosdomen som dannet hovedelementet i den grafiske presentasjonen av Luftangrep.

Lars Laumann presenterer også en hylle med E.T.-skulpturer, hvorav endel også viser slitasje og forvitring tilsvarende gargoylen fra Nidarosdomen. For Laumann blir E.T.s og hans mystiske sykdom et bilde på 80-tallets skrekksykdom AIDS. Særlig ser han Elliot og E.T.s symbiose; om E.T. blir syk, blir også Elliot syk, som et bilde på hvordan HIV smittet mellom partnere. Filmen E.T. kom ut omtrent samtidig som Aids og HIV ble kjent og omtalt, og i en lang periode var det en overdreven redsel for smitte fra bærere av HIV, tilsvarende redselen i filmen av å bli smittet av E.T. Men med riktig medisinering, er HIV ikke lenger et dødelig virus. E.T. blir her et bilde på en av de mest stigmatiserte sykdommer fra vår tid, men også på kjærlige vennskap.
I en serie med tekstiler Karma Blankets, som henger fra gardinhyller produsert ved den vernede bedriften Helgeland Industrier, har Laumann skapt tolkninger av Luftangrep, utstillingen som gjorde så sterkt inntrykk på ham. Ved hjelp av selvlært lappesøm abstraherer han elementer fra utstillingen, slik som Vigelands Sinnataggen, plakaten til utstillingen eller en avstøpning av en forvitret portal fra middelalderen. 

Lars Laumann setter sammen funnet materiale med egne, subjektive narrativ. Installasjonene og videoene bryter ned grensene mellom dokumentar og iscenesettelser, mellom lånt og skapt og forrykker subtilt oppfatningen av hva som er fakta. Han er influert av kunstuttrykk i kulturfeltets randsoner, av mennesker som befinner seg utenfor normen, av utenforskap og det usikre. Det marginaliserte gjenfinnes også i det filmatiske uttrykket, som i stor grad bryter med god filmskikk.

Lars Laumann (f. 1975 i Brønnøysund) er utdannet ved Statens Kunstakademi i 2001, og Chelsea College i London. Han er særlig kjent for sine videoarbeider, som blant annet har blitt vist på den 5. Berlin Biennalen, Kunsthalle Basel, Oslo Kunsthall, Künstlerhaus Stuttgart, Liverpool Bienalen 2010, ICA, Whitechapel Art Gallery, Hayward Gallery og Tate Modern i London, Nasjonalmuseet og New Museum and MoMA i New York. Laumann har også hatt en rekke soloutstillinger, blant annet på og Kunsthalle Wintherthur, Kunstnernes Hus i 2016, Grand Union i Birmingham, Storbritannia og West i den Hague, Nederland.

Foto: Christina Undrum Andersen / TKM.

• Facebookevent: Kunstnersamtale/presentasjon: Lars Laumann