Maritea Dæhlin arbeider i spennet mellom teater, foto, video, performance, lyd og tekst. Gjennom fragmentering, repetisjon og rytme skaper hun rituelle og visuelt oppsiktsvekkende rom hvor hun setter spørsmål ved identitet, historie og tradisjon.

Dæhlin er tredje generasjons kunstner: datter av billedkunstner Gitte Dæhlin (1956–2012) og barnebarn av keramiker Lisbet Dæhlin (1922–2012). Da begge hennes formødre gikk bort samme år, sto hun plutselig igjen som forvalter av deres kunstneriske arv. En rolle som i tillegg til å håndtere den materielle arven også innebar et ansvar for å forvalte deres kunstnerskap for fremtiden – en oppgave det er vanskelig å forestille seg tyngden og omfanget av.

Til utstillingen Passing Motherhood har Dæhlin laget nye verk i dialog med sine formødres kunstneriske praksis: hun setter sin egen kropp og stemme i forgrunnen og orkestrerer barnas tilstedeværelse sammen med skulpturer laget av moren Gitte og bestemoren Lisbet inn i verkene. Dette er første gang hun jobber med fotografi, noe som gir et medium-skifte i Dæhlins praksis. De nye arbeidene vises som en utstilling i utstillingen sammen med Gitte Dæhlins Tatt av spillet og en gullkopp av Lisbet Dæhlin.

Dæhlin har lenge arbeidet med performance, hvor hun bruker seg selv og sin egen kropp som materiale; et format som krever hennes tilstedeværelse i sanntid. Etter at hun selv ble mor, oppsto behovet for å feste performancen til medier som lyd, tekst, video og foto — og slik skape et uttrykk som kan “opptre” uten at hun selv er fysisk til stede. Denne overgangen gjør at hun kan fortsette sin kunstneriske utforsking av identitet, arv og tilhørighet, samtidig som hun skaper rom for å være fysisk til stede for sin familie.

I utstillingen forener hun sin kunstpraksis med sin mors og sin bestemors materiale. Det nye verket Dette er en blå mugge (2025) kombinerer arkivopptak, der bestemorens hender dreier leire, med en fiktiv samtale mellom Maritea, bestemoren og bestefaren, kunsthistorikeren Erik Dæhlin. Videoen speiler et barns undrende blikk på kunsten. I teksten HENDER, gjengitt i katalogen, forestiller Dæhlin seg en samtale med moren i etterlivet; en tilsynelatende hverdagslig passiar som likevel berører store spørsmål om valg, omkostninger og hva det innebærer å være kunstner og forelder.

Fotografiene i Passing Motherhood, blant annet Oldemors dans, viser Dæhlin sammen med sin datter, begge med malte ansikter, mens de holder en av bestemorens/oldemorens blå mugger. Ansiktsmalingen danner et grenseland mellom barnelek og rituell maske — et ekko av Gitte Dæhlins skulpturer, der ansikter ofte tar maskelignende former. Andre fotografier viser Maritea iført en leopardmønstret kjole, der hun poserer med ulike objekter fra morens og bestemorens kunstnerskap; pappmasje- og tekstilskulpturer samt keramikk, blant annet gullkoppen hun selv bruker i hverdagen. Leopardmønsteret er allestedsnærværende og utfordrer seeren — det kan tolkes som en overflatisk forbruksvare, men også som en dyrisk maske, en overskridelse av menneske- og dyregrenser: et ekko av Gitte Dæhlins skulpturer og en gjenganger i Dæhlins arbeider.

Gjennom disse nye verkene vever Maritea Dæhlin sammen flere generasjoners erfaringer og formspråk, på tvers av kontinenter og kunstarter. Arbeidene speiler hvordan hun tar eierskap til sin egen identitet og historie, og samtidig bringer formødrenes arv inn i et nytt kunstnerisk landskap. Slik oppstår det et utvidet selvportrett: en utforskning av egen identitet som står i dialog med både tidligere og kommende generasjoner og det rituelle rommet mellom nåtid og fortid.

-            Marianne Zamecznik