I “Colonial Object Relationships”, sammenligner David L. det europeiske opplysningsprosjektet — og rollen det har spilt i å forme europeisk liberal subjektivitet — med “krigen på barnerommet” som Freud beskrev i “Hinsides lystprinsippet”. I denne teksten definerer Freud et begrep om dødsdriftens opprinnelse i spedbarns psyke gjennom å observere sitt 18 måneder gamle barnebarn. For å håndtere at moren kom og gikk, lekte Freuds barnebarn Ernst som kjent fort-da — “borte-tittei” på norsk — med en trådsnelle, som kom tilbake når han trillet den. Denne repetitive handlingen symboliserer introjeksjonen av virkelighetsprinsippet.

Ett år senere kastet Ernst den samme leken i bakken og hevdet at han sendte den “til fronten”, der hans far var utstasjonert. Freud kobler denne hendelsen til segregeringen av kjærlighet og hat mellom “elskede mor og rivaliserende far”. David L. Eng ser forbi konvensjonelle ødipustolkninger og ser i stedet på hvordan europeiske kolonister ser på ulike objekter med ulike øyne:

…Ser vi nærmere på tidligere kolonimakters forhold til koloniobjekter, ser vi at affekt er ujevnt fordelt i det liberale imperiets historie og tankesett. Det avslører hvordan kjærlighet og hat er under streng kontroll for å skape en orden der man kan være gode eller dårlige objekter, eller liberale og stedegne subjekter. Dette styres av en kolonial moral som ikke er årsaken, men virkningen av reparasjonsprosesser.

I Engs tolkning forstås reparasjon som fantasien til en hvit liberal person. Og spørsmålet er når, og hvor, vi kan se eksempler på dette i dagliglivet?

Basma al-Sharifs nye prosjekt Morning Circle tar av nødvendighet ulike former. Det er både et forskningsprosjekt, en workshop og en 16 mm-film. Prosjektet gir rom for kritisk refleksjon over vestlig kulturs hegemoni gjennom et tilsynelatende ufarlig miljø — en barnehage. Barnehagen som institusjon oppstod i Tyskland på 1800-tallet. Den har spilt en avgjørende, men likevel nedtonet, rolle i å vedlikeholde det europeiske liberale prosjektet, dets koloniale moralbegrep og fantasien om å assimilere “de andre”, noe som forsterkes av hvordan staten på et tidlig stadium initierer en separasjonsprosess.

Gjennom å være en palestinsk kunstner som bor og virker i Tyskland, står al-Sharif overfor en kompleks situasjon: en stat som bestrider realiteten av folkemordet i Gaza og alle uttrykk for solidaritet med palestinere på regjeringsnivå, samtidig som den fortsatt har monopol på undervisning av barn (hjemmeundervisning er ulovlig i Tyskland). Gjennom sitt arbeid utfører Basma al-Sharif en nødvendig etisk handling: hun avdekker sammenhengene mellom de to tilsynelatende urelaterte grunnlagene som ideen om det gode hvite liberale subjekt og det underlegne koloniale objekt, er tuftet på, i tillegg til de morbide hierarkiene disse grunnlagene viderefører. I filmen starter en gruppe førskolebarn et opprør mot det hverdagslige morgenritualet der barna sitter i sirkel og har allsang.

I tråd med det uforutsigbare ved en fødsel, vil den ferdige filmen ha premiere midt i utstillingsperioden. I mellomtiden vises manus og dokumentasjonsbilder fra innstudering av filmen som en installasjon.

-        Yaniya Mikhalina