Å brenne keramikk medfører en viss form for tap av kontroll: Leiren som transformeres fra et mykt og føyelig materiale til en ny form som vil tåle hender, bruk og vær, kommer ikke alltid ut av ovnen som planlagt. Glasuren lever et eget liv og prosessen som til nå har vært eid av hånden overlates til voldsomme temperaturer i brenningsprosessen.

For Marthe Elise Stramrud (f. 1984) er arbeidet med leire en form for frihet der sjansespillet og resultatet forteller noe om hvordan objektet ble til. Stramrud tar ikke hensyn til keramikkens nærmest hellige regelsett der sprekker og sår er ensbetydende med å starte på nytt. Hun tar heller ikke hensyn til at leire av denne størrelsen og tykkelsen ikke skal kunne brennes stående som dominobrikker puttet inn i en gigantisk ovn. Da Stramrud ga seg i kast med produksjonen av de massive skulpturene som du ser i denne utstillingen, var det med en viss frykt for at de ikke kom ut av ovnen i ett stykke. «Jeg har ingen plan B, det må bare gå» sa hun i et intervju før åpningen.

Glasuren som enkelte steder har vrengt seg av overflaten på keramikk krukkene, og nå ligner smeltet plastikk, er en påminnelse om at disse verkene ikke handler om perfeksjon, men heller utforsking og prosess. Dette kan sees som skader, men samtidig gir disse endringene i overflaten og det taktile en klar forbindelse med tiden og håndverket som ligger bak.

Krukken som en beholder tolkes ofte som et uttrykk for liv og det kvinnelige. Fysisk gjennom å kunne ivareta og samle mat, en transportmulighet for andre objekter, men også metaforisk og symbolsk som en kropp. Arbeidet med Stramruds storskala skulpturer er en fysisk øvelse, både i produksjon og i utstillingsrommet, der skulpturenes proporsjoner og skala gjør de menneskelige. I hovedrommet står syv kropper, syv søstre stivnet i dansen på rekke og rad – nærmest som kulisser. De utgår alle fra samme grunnform, men med sine særegenheter etter å ha blitt tvunget til å stå på egne bein. De er i slekt, de er et felleskap og et søsterskap. De står sammen, i givakt. En sluttet orden og ro der neste steg, og kamp avventes. De manifesterer en tidslinje av de som har kjempet før, og de som fortsatt kjemper.

Marthe Elise Stramrud gjorde en kunsthistorisk korreks da hun i 2020 refortolket Tangen-samlingen og sørget for å skrive inn tidlige kvinnelige modernister som har blitt utelatt fra historien. Senere skapte dette ringvirkninger innenfor kunsthistorieskrivingen av norsk modernisme. Ved å innlemme to malerier fra Trondheim kunstmuseum samling i utstillingen, av henholdsvis Harriet Backer (1845-1932) og Sara Horneman (1863-1960), fortsetter dette arbeidet. Det trekkes linjer mellom malerienes ventende interiører og Stramruds dansende krukker. Malerienes motiv resonerer i skulpturene og tilbake. Stramruds arkaiske krukker tilhører en objektkategori som også knyttes til hjemmet, til hverdagens bruk og til kvinnens rom – som speiles i de to motivene. Maleriene fra samlingen flettes inn i Marthe Elise Stramruds keramiske landskap som replikker der spennet mellom tid, flate og rom, to- og tre-dimensjoner og objekt og persepsjon settes i samspill. De løfter hverandres kvaliteter, men utvider også fortellingen om søsterskap. Intervensjonen er både politisk og feministisk der den drar veksler på historiske og dagsaktuelle kamper om likhet for alle.