Unndragelse fra kategorisering og fastlåste lesninger er et annet trekk ved Lønnes samlede kunstnerskap. Hun unngikk titler; de fleste av hennes verk har den generiske og ikke-beskrivende tittelen “Uten tittel”. Det er lett å forestille seg at det var noe hun valgte for at lesningene av verkene hennes skulle forbli åpne. En beskrivende tittel kan “lukke” lesningen av et verk, eller begrense den til et visst spekter av mulige lesninger.
-
Installasjonsbilde av Uten tittel (1990) fra Lønnes atelier på Kunstlerhaus Bethanien, Berlin i 1991. Foto: Hege Lønne.
Skulpturene Uten tittel (1990) er en serie små sylindere og kuber i betong som kan arrangeres på ulike måter. Verket er åpent, det vil si at det aldri låses fast i en form, men settes opp i uendelige konstellasjoner, og stadig være det samme verket. Med dette verket videreutviklet hun ideer som hun fikk under studietiden på akademiet i Warszawa, spesielt fra professor Jerzy Jarnuszkiewicz, og Open Form-teorien til den polske arkitekten Oscar Hansen, som Jarnuszkiewicz var opptatt av. Open Form fremmer deltakelse, omfavner kunst-som-prosess, og engasjerer betrakteren, mottakeren og brukeren, til fordel for det klassiske hierarkiet mellom den allvitende kunstneren og betrakteren som passivt observerer.
Allerede i 1986, samme år som hun gikk ut fra akademiet i Warszawa, stilte Hege Lønne ut på det legendariske galleriet Foksal i Warszawa. Der viste hun en serie repetitive former, som brikker som ble arrangert på gulvet i galleriet. Her viste hun ikke sylindere og kuber, men mer organiske former; sko eller føtter, pølse-aktige former og et relieff med et merkelig fly-lignende motiv. En omarbeiding av fotografier av hår, som Lønne tok i 1983, og som senere ble oversatt i skulptur og relieff. Dessverre er ikke disse arbeidene bevart.
- 1/1
Installasjonsbilde fra utstillingen Hege Lønne, Rzeźba (“Hege Lønne, Skulptur”) på galleri Foksal i Warszawa, 1986.
Galleri Foksal ble startet i 1966 av en gruppe kunstnere og kunstkritikere i Warszawa. Galleriet utmerker seg i polsk kunsthistorie ved at de aldri underkastet seg det politiske regimet, men insisterte på å vise avant-garde kunst av høyeste internasjonale kvalitet, selv under vanskelige politiske forhold. En av kunstnerne som var med å etablere galleri Foksal, var konstruktivisten Henryk Stażewski (1894-1988). Det er lett å se innflytelsen fra Stażewski i Hege Lønne sine tidlige arbeider i relieff. Selv om det er uvisst om hun noensinne traff ham, så minner hennes kvadratiske relieffer i støpejern (1986) og betong (1987) om Stażewski sine konstruktivistiske komposisjoner. Stażewskis malerier analyserer relasjonen figur-bakgrunn, geometriske rytmer og komposisjonens struktur. Som Stażewski utforsker Lønne i sine tidlige arbeider prinsippet for uendelige og mulige konfigurasjonene i arbeider som leker med begrepene 'orden' og 'tilfeldighet'.
Faktaboks: Skultpur i det utvidede felt
Kunstteoretikeren Rosalind Krauss skrev i 1979 artikkelen Sculpture in the expanded field (Skulptur i det utvidete felt). Artikkelen identifiserte et nytt kapittel i fortellingen om den moderne skulptur, hvor den rene, strenge modernistiske skulpturen var blitt forkastet for en postmodernistisk fri bruk av medier og materialer. Kunstneren var ikke lenger bundet av konvensjonene knyttet til skulptur, men benyttet seg nå av et mylder av ulike organiske og uorganiske materialer. I perioden fra 1960 til 80-tallet praktiserte en rekke kunstnere denne nye tenkningen rundt mediet, og ikoniske kunstnere som Joseph Buys og Eva Hesse brøt ny grunn med sine kunstverk.
Donald Judd omtalte på 60-tallet sine minimalistiske verk som spesific objects og reduserte dem på denne måten til noe som lå imellom klassifiseringen skulptur og maleri. Det var bare form, repetert. Eva Hesse representerte med sine skulpturer en postminimalisme, i forgjengelige materialer som gummi, glassfiber og latex, også i repetitive mønster (Eva Hesse, Repetition Nineteen III). Uttrykket var helt annerledes enn Judds såkalte spesific objects, men felles for dem er den gjentagende formen.
På 1980-tallet fikk postminimalismen, arte povera og konseptkunst for alvor fortfeste i norsk kunst. Samtidig skapte økt kommersialisering og jappetid grunnlag for en motkultur som utfordret det etablerte kunstbegrepet. Forgjengelighet er et gjentagende trekk i verk fra denne perioden, og flyktige materialer ble prioritert fremfor bestandige materialer. Det eksperimentelle og prosessuelle sto i fokus, og materialets egen uttrykkskraft. Den sanselige, kroppslige opplevelsen av materialets substans var fremhevet, og ble beskrivende for mange av verkene fra denne perioden. Hos Lønne kan man se flere eksempler på disse sidene ved skulptur i det utvidede felt.
