Videokunst kan beskrives som en mediespesifikk kunstform som var nært knyttet til fjernsynet. I Norge kan den sies å ha sin storhetstid på 80-tallet til starten på 2000-tallet. Her har vi kunstnere som Kristin Bergaust og Morten Børresen, som var tidlig ute med å utforske videoens muligheter. På 80-tallet var det meste av videokunst amerikansk og kritisk til et TV-konsumerende samfunn. Med bare en statskanal, var ikke dette like aktuelt i Norge, samtidig var mulighetene til å redigere film kostbart og forbeholdt TV. Resultatet ble ofte videoer som var mer en forlengelse av kunstnerens blikk; en utforsking av kroppen i rommet, det fysiske i verden avbildet og eltet med video. Videokunsten ble sett på som et «blankt ark», et uutforsket medium, uten historie og en etablert norm eller (mannsdominert) kanon. Dette kan nok være noe av årsaken til at mediet ble så attraktivt for en del kvinnelige kunstnere. Selv om tilgang på og kunnskap om teknologi ble bedre utover 90-tallet, kan nok en del av arbeidene laget på 2000-tallet oppleves som enkle i utrykket. Sett fra dagens perspektiv, har vår omgang med denne typen teknologi i stor grad blitt naturlig og dagligdags. Den særegne estetikken vi ser i videokunsten i årene rundt årtusenskiftet er med andre ord et godt eksempel på at avansert teknologisk ikke er noen garanti for kunstnerisk kvalitet. Mange interessante arbeider er laget av teknologiske nybegynnere eller med enkel bruk av teknikk.