Gjentagelsene i Lønnes arbeider skaper mønster og rytme. Hun laget ofte to eller tre like, eller lignende verk og i denne utstillingen er disse verkene stilt ut i ulike rom, slik at betrakteren kan møte på det samme, eller nesten det samme verket på ulike steder, i nye konstellasjoner med andre verk. Dette er en utstilling som krever arbeid fra betrakteren; kanskje må man ta i bruk korttidsminnet for å gjenkjenne, tenke etter, stoppe opp og kanskje gå tilbake til et annet rom for å se et verket på nytt. På den måten blir utstillingen en fysisk opplevelse for betrakteren; Å sanse er en fysisk opplevelse.
Bilder av skog, trær og trestammer repeteres som et rytmisk refreng i flere av Lønnes arbeider; I videoverkene oppstår de i panoreringer i skogen med mennesker, der mennesker beveger seg som parallelle vertikaler gjennom landskapet og som kan synes å gå i ett med trærne.
-
Videostill fra “Uten tittel” (Horisont) 2008. Video uten lyd.
I utstillingen er gjentagelsen brukt for å sette betrakteren ut av balanse. Dette speiler hvordan Hege Lønne i sine utstillinger destabiliserte betrakteren. Gjennom å sette ulike skalaer opp mot hverandre minner kunstneren oss om at perspektivet endrer hvordan vi ser og tenker om verden rundt oss. I utstillingen beveger vi oss fra det kosmiske til det hypernærsynte; I videoen Uten tittel fra 2008, ser vi noe som kan ligne på detaljer av væske, klemt mellom to glass og sett gjennom et mikroskop. De tegner opp et landskapene i en uviss skala, en slags stilisert terreng-formasjon som langsomt dreier rundt sin egen akse. Er det horisonten på en bitteliten planet? Kan det være asteroide B612?
Faktaboks: Videokunst
Videokunst kan beskrives som en mediespesifikk kunstform som var nært knyttet til fjernsynet. I Norge kan den sies å ha sin storhetstid på 80-tallet til starten på 2000-tallet. Her har vi kunstnere som Kristin Bergaust og Morten Børresen, som var tidlig ute med å utforske videoens muligheter. På 80-tallet var det meste av videokunst amerikansk og kritisk til et TV-konsumerende samfunn. Med bare en statskanal, var ikke dette like aktuelt i Norge, samtidig var mulighetene til å redigere film kostbart og forbeholdt TV. Resultatet ble ofte videoer som var mer en forlengelse av kunstnerens blikk; en utforsking av kroppen i rommet, det fysiske i verden avbildet og eltet med video. Videokunsten ble sett på som et «blankt ark», et uutforsket medium, uten historie og en etablert norm eller (mannsdominert) kanon. Dette kan nok være noe av årsaken til at mediet ble så attraktivt for en del kvinnelige kunstnere. Selv om tilgang på og kunnskap om teknologi ble bedre utover 90-tallet, kan nok en del av arbeidene laget på 2000-tallet oppleves som enkle i utrykket. Sett fra dagens perspektiv, har vår omgang med denne typen teknologi i stor grad blitt naturlig og dagligdags. Den særegne estetikken vi ser i videokunsten i årene rundt årtusenskiftet er med andre ord et godt eksempel på at avansert teknologisk ikke er noen garanti for kunstnerisk kvalitet. Mange interessante arbeider er laget av teknologiske nybegynnere eller med enkel bruk av teknikk.
