Hege Lønnes egen kropp er også en målestokk vi kan oppfatte når vi ser på skulpturene hun laget. I motsetning til kunstnere som omfavnet en såkalt “post-studio praksis”, der kunstneren får produsert verkene av spesialiserte leverandører, var det av stor betydning for Lønne at hun skulle lage skulpturene sine selv. Hun bar sekker med sement og gips opp de skjeve trappene til leiligheten, der hun bygget opp skulpturene med en særegen teknikk som hun utviklet over årenes løp. Størrelsen på skulpturene hennes er dimensjonert slik at hun kunne håndtere og bære de selv. Hun formet skulpturene ved hjelp av utallige håndbevegelser. Formene til Lønne er resultatet av millioner av repetitive bevegelser. De er uttrykk for hennes hånd, for bevegelsen i hennes kunstnerkropp, fra styrken i bena som løfter, til bevegelsen i håndleddet som vet akkurat hvor mye press hun skulle legge på sandpapiret for å skape den krumningen hun søkte. Fra et feministisk perspektiv er det interessant å tenke på at kroppen i Lønnes kunst ikke først og fremst var et kvinnesymbol, en identitetsmarkør, men heller en kropp målt i kjøtt og bein og muskler, der dens bærende og strukturelle egenskaper står i sentrum.