Kroppen er en målestokk. Hvis man ser på Lønnes kunst som noe som resonnerer mot og med seg selv, kunstnerskapets indre logikk, så fremstår mennesket og det antroposentriske perspektivet som et sentralt omdreiningspunkt for hvordan hun ser verden rundt seg. Naturen er ikke direkte besjelet hos Lønne, men den stiliserte, glatte overflaten gjenspeiler språkets forenkling av komplekse fenomener, som for eksempel begrepet natur. Bildene av natur slik de fremstår i Lønnes kunstnerskap, er observasjoner fra et menneskelig perspektiv. Noen av bildene hennes er mer antropomorfe, eller menneskelignende, enn andre, for eksempel gipsskulpturer som både ligner på glatte steiner, stiliserte jordhauger, eller er det skogsvesener? Er det toppen av et hode? Lønne ser på verden med en armlengdes avstand, både spørrende, fabulerende og samtidig kaldt observerende. Verkene viser en tvetydighet og balanser humor og alvor, satire og poesi.
-
Tekstil i landskap, messing og aluminium, c. 1990, fotograf: ukjent
Hege Lønnes egen kropp er også en målestokk vi kan oppfatte når vi ser på skulpturene hun laget. I motsetning til kunstnere som omfavnet en såkalt “post-studio praksis”, der kunstneren får produsert verkene av spesialiserte leverandører, var det av stor betydning for Lønne at hun skulle lage skulpturene sine selv. Hun bar sekker med sement og gips opp de skjeve trappene til leiligheten, der hun bygget opp skulpturene med en særegen teknikk som hun utviklet over årenes løp. Størrelsen på skulpturene hennes er dimensjonert slik at hun kunne håndtere og bære de selv. Hun formet skulpturene ved hjelp av utallige håndbevegelser. Formene til Lønne er resultatet av millioner av repetitive bevegelser. De er uttrykk for hennes hånd, for bevegelsen i hennes kunstnerkropp, fra styrken i bena som løfter, til bevegelsen i håndleddet som vet akkurat hvor mye press hun skulle legge på sandpapiret for å skape den krumningen hun søkte. Fra et feministisk perspektiv er det interessant å tenke på at kroppen i Lønnes kunst ikke først og fremst var et kvinnesymbol, en identitetsmarkør, men heller en kropp målt i kjøtt og bein og muskler, der dens bærende og strukturelle egenskaper står i sentrum.
Lønne laget en serie vevde arbeider i grønt metallbånd, som blir brukt til blomsterbinding. De første utgavene var laget i et gullfarget metall, og Lønne har dokumentert disse både i interiører, fra sitt studio eller i leiligheten, og i parken hengende i trær eller i dialog med trær. I det ene bildet ser vi kunstneren selv holde teppet opp (hanskene hennes synes så vidt på toppen av teppet, og den ene foten hennes kommer til syne nederst. Teppet lener seg, som en stor tung kropp, som om det bøyer seg for tyngdekraften, et vesen uten skjelett, som svever, lener seg, så vidt står opp – vi kan ikke identifisere kreftene som styrer denne ukjente organismen.
- 1/1
Interiør med tekstil og byste, c. 1990, foto: Hege Lønne
