De endringene maleriet gjennomgikk i perioden mellom 1900 og 1950, er uten sidestykke i kunsthistorien. Nye ideer og teorier om kunsten og samfunnet førte med seg en rekke nye -ismer og manifester. Kunst ble politisk og kunst ble handelsvare. For kunstnerne ble det etterhvert viktig at kunsten skulle være uavhengig og mange ønsket å skille kunsten fra livet. Dette fikk blant annet utslag i et mer abstrahert billedspråk hvor farge, form og komposisjon ble bærende. Maleriene fra denne tiden leker med perspektiv, komposisjon og utsnitt.
Charlotte Wankel (1888-1969) var ein pioner innanfor kubismen i Noreg, noko ho ikkje vert annerkjend for før etter sin død.
Wankel kom frå ein velståande familie i Moss. Ho var elev ved Harriet Backer sin måleskule, hos Henrik Sørensen på starten av 1900-talet og drog til Paris for å studere ved Académie Matisse i 1910. Ho deltok på mange viktige utstillingar i Paris og stilte mellom anna ut med kunstnarar som Piet Mondrian og Pablo Picasso.
Då ho endeleg stilte ut ved Kunstnerforbundet i Oslo i 1927 vart kunsten hennar omtalt som «bedrøvelig pseudokunst», og at ho var «helt blottet for talent» av dei norske kunstkritikarane. Etter dette trakk ho seg ut av kunstlivet, men fortsette likevel måle.
I dag ser me verka hennar som viktige bidrag i den moderne norske kunsthistoria.
- Øyvind Kvarme, formidling og kommunikasjon
- 1/2
Foto: Susann Jamtøy. - 2/2
