Til utstillingen har Lap-See Lam reist rundt i Sverige på jakt etter gamle kinesiske restauranter, som lignet de hun selv vokste opp med. Kunstneren har brukt 3D-skanning, virtuell virkelighet og animasjon for å dokumentere disse gamle restaurantene, som sakte er i ferd med å forsvinne.
Ved å bruke fiksjon som et verktøy og den særegne estetikken i interiørert til kinesiske restauranter som et formelt språk, gjør Lap-See Lam oss oppmerksom på kulturhistorien til disse rommene og hvordan ideen om et sted konstruerer forestillinger om kulturell identitet og tilhørighet. Med skulptur og VR-teknologi utgjør hennes arbeid en utvidet antropologisk undersøkelse som utforsker språk, identitet og kulturhistorier.
Kinesiske restauranter er et globalt fenomen i måten de selger produkter og deres demografiske stil. Disse restaurantene har vært et kjent trekk i skandinaviske byer siden slutten av 1960-tallet, og har blitt ansett som et fremmed og eksotisk alternativ til det som er kjent for oss.
- “Jeg har prøvd å forstå estetikken til kinesiske restauranter fra et historisk og sosiokulturelt perspektiv, og mindre fra en eurosentrisk idé om smak. De første svenske kinesiske restaurantene fulgte en vellykket “modell” og den typiske keiserlige interiørdesignstilen kan spores til tidlige kinesiske restauranter i USA og Canada, og kantonesisk migrasjonshistorie. Innredningene både flørter med et eksotisk bilde
av Kina og uttrykker kulturell tilhørighet..”
Den spesielle estetikken oppstod da hun skannet ulike restaurantinteriører og konverterte dem til digitale miljøer. Resultatet kan minne om både ruiner og minnesmerker.
- “Min første ide var å lage hyperrealistiske gjengivelser av disse mellomrommene, men skanneren savnet mye informasjon, skapte” feil “i bildene, og jeg måtte også konvertere dataene i datamaskinen for å kunne jobbe med det tunge materialet. Så i postproduksjonen oppførte materialet seg uventet og skapte et ruinlignende uttrykk. Uunngåelig begynte jeg å knytte bildene til forlis, spor fra branner, arkeologiske utgravninger og drømmer - det realistiske bildet var ikke interessant lenger. Det var ikke bevisst, men noe jeg valgte å beholde. Materialet og generasjonstapet ga meg et visuelt språk å jobbe med og å tenke gjennom. “