«Alt blir ikke bra»

Utstillingen startet blant annet med et mandat, at dere skulle samtale med Bleken-samlingen i museet. Hvordan gikk dere til veie?

- Vi gikk gjennom samlingen og valgte bildet «Adjø da» fra 1976 som viser Blekens far på dødsleiet.

Kan du si noe om hvorfor dere valgte det bildet?

- Bildet representer en aksept av det forholdet mellom far og barn som var, uansett hvordan det var. Både Roald og jeg har hatt kompliserte forhold til fedrene våre. 

I alle rommene har dere bilder av Bleken som beskriver den arketypen som dere tolker, blant annet Kristus stiger ned i dødsriket fra 1985 i «barne-rommet» og portrettet av Arne Nordheim fra 2008 i «kunstner-rommet». Hva sa Bleken til det?

- Bleken ble fornøyd med utstillingen og vi følte at vi hadde lykkes med mandatet vårt. Han malte et nytt bilde som ble tilført i siste øyeblikk. Gesten i seg selv tolket vi som et uttrykk for en vilje til å delta i historien vår.

Utstillingen kretser rundt fire arketyper: mor, far, barn og kunstner. En arketype er også kjent som "universelt symbol" som brukt innen litterær analyse er en typisk karakter, en handling eller en situasjon som ser ut til å representere universelle mønstre av menneskelig natur. Å oppsummere egenskapene til en mor, far eller barn i en universell beskrivelse står i fare for å virke forflatende, men i utstillingen fungerer de som redskaper for å tegne et selvportrett for de to kunstnerne. 

- Det er viktig for oss at det selvportrettet vi fremholder i utstillingen er troverdig, at det er basert på egne erfaringer. Da kan det ha en overføringsverdi for andre mennesker, for de som kommer og ser utstillingen. 

Dere er begge fedre, har fedre og mødre, har barn og er kunstnere.

- Det er noen ting i disse relasjonene som ikke er bra. For å komme til en avklaring må man anerkjenne at alt ikke er bra. Hovedpersonen i denne historien er Bleken sitt «adjø, da» som kan tolkes som en avklaring på et komplisert forhold mellom far og barn. Det utstråler en avklaring.

Kan man si at utstillingen har en terapeutisk funksjon?

-  Ja det kan man. Jeg har snakket med folk som har hatt oppklarende opplevelser i utstillingen, noe som har berørt de som handler om deres private liv. Til og med Roald selv har opplevd turbulens i sitt liv mens utstillingen har pågått.

Har det en verdi å snakke om det som ikke bra?

- Jeg tror noen av arbeidene kan brukes til å jobbe terapeutisk. Men det må ha en rot i det som vi oppfatter som virkelighet. 

Utstillingen kan ved første øyekast se ut til har en dystopisk undertone, det er et mørke der som omringer de kjente kategoriene mor, far og barn

- Den dystopiske mørket i utstillingen avdekker egentlig et håp.

Det kan vi snakke mer om på søndag. Den dagen kan også publikum ta med seg kunsten rett fra utstillingen. Det kan kanskje også ha en forløsende effekt?

- Vi ville egentlig at de som kom og så utstillingen skulle få ta på kunsten, både papir-spåene som består av tegningen vi har laget, som vi kaller for «møll», og de små putene som det ligger små hodeskaller og kroner i bronse på. Vi ville at folk skulle ta de i hånda og kjenne på de.

Det var det første jeg tenkte på da jeg så de – at jeg ville plukke opp de små bronseskulpturene og ha de i hånda. Men det turte jeg ikke.

- Vi hadde gitt beskjed til vaktene om at alle besøkerne til utstillingen skulle få informasjon om at man kunne ta på alt, men så kom corona og da ble det vanskelig. 

Jeg kan tenke meg at det var litt vanskelig å få det til på et museum uansett – hva om folk stjal de da?

- Den sjansen fikk vi ta. Vi ville at utstillingen skulle leve og bevege på seg i løpet av utstillingsperioden, og noen ting har vi gjort, som å henge om verk utstillingen. Men bortsett fra det har ikke noe rørt på seg.

Så på søndag kan man altså ta med seg et av oljemaleriene som er innfelt i gulvet eller en av skulpturene med seg hjem. Det er ganske fint – at utstillingen blir animert. Det kan bli en hullete affære på slutten av dagen. 

-  Det hadde vært fint.