Portrett av advokat Ludvig Meyer

Edvard Munch malte gjennom hele livet et stort antall portretter, både av sin nære familie og venner, men også av prominente personer, forfattere, kunstnere og diktere. Mot slutten av 1800-tallet ble fotografiet, især portrettfotografiet, mer og mer vanlig. For Munch var det vesentlig at maleriet måtte fange det som fotografiet ikke kunne vise, nemlig den portrettertes sjel og den indre karakter. Det var ikke alle som var forberedt på Munchs nådeløse fremstilling, og ofte la han inn detaljer som avslørte eller vitnet om svakheter eller styrker hos den som ble avbildet. 

Ludvig Meyer var en advokat, radikal politiker og eiendomsspekulant, som var tilknyttet bohemkretsen i Kristiania (dagens Oslo), og hadde gjort seg særlig kjent som forfatteren Hans Jægers forvarer i rettssaken rundt beslagleggelsen av hans bok Fra Kristianiabohemen (1885). Meyer hadde ikke regnet med Munchs brutale ærlighet, da han bestilte sitt portrett, og avviste maleriet da han fikk se det. 

Bildet viser en sårbar, og litt sliten mann med armene hengende rett ned på hver side av kroppen. Den frontale posituren er typisk for mange av Munchs portrettmotiver. Flosshatten og stokken er moteriktige statusmarkører som viser Meyers stand i samfunnets øvre sjikt, men begge er fremstilt noe overdimensjonerte i forhold til figuren. Den litt skakke hodestillingen og et svakt, nesten sykelig grønnskjær i ansiktet som forsterkes av den kontrasterende rødfargen i bakgrunnen, gir figuren et litt resignert uttrykk.   

Maleriet ble vist på en utstilling i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums overlyssal i 1909, og ble kjøpt inn til kunstforeningens Faste galleri etter en brevveksling mellom Munch og kunstindustrimuseets formann Jens Thiis. I sin samtid vakte Edvard Munch både sinne og beundring på grunn av sin uortodokse malemåte, og innkjøpet vakte reaksjoner. Forargelsen var så stor blant noen av kunstforeningens medlemmer at de truet med utmeldelse som følge av det hele.