Marin Shamov
Jeg heter Marin Shamov og er en kunstner som jobber med performance, visuell kunst og dans; en skeiv trans*aktivist og politisk flyktning. I august 2021, i St. Petersburg i Russland, skapte jeg performancen Motherhood Instruction, som besto av et dataspill og en interaktiv del for publikum. Fem utøvere delte sine personlige erfaringer som mor. Performancen var inspirert av teaterstykket Motherhood Instruction av Pauline Vishnya, og hadde som mål å få bukt med stigmaet rundt morsrollen og stereotypiene som er knyttet til det å være mor. Vi rakk å fremføre verket to ganger før Russlands fullskala invasjon av Ukraina startet i 2022. Da det skjedde, forlot alle utøverne i prosjektet landet, meg selv inkludert, fordi vi var imot krigen og ble politiforfulgt.
I september 2024 ble jeg invitert til å delta i utstillingen Passing Motherhood ved Trondheim Kunstmuseum, som er en del av Hannah Ryggen-triennalen 2025. Utstillingen er kuratert av Marianne Zamecznik og Yaniya Mikhalina med støtte fra prosjektleder Lisa Størseth Pettersen. Som respons på invitasjonen, med tanke på at alle utøverne i den opprinnelige performancen nå befant seg i ulike land bortsett fra to som måtte dra tilbake til Russland, bestemte jeg meg for å gjenskape prosjektet i form av en lyd- og spillinstallasjon. I denne nye utgaven tar ikke verket utgangspunkt i Vishnyas teaterstykke, men i de opprinnelige utøvernes personlige historier.
Resultatet er en lydperformance der man hører mødre snakke om hvordan deres erfaringer som mødre har endret seg etter at de måtte forlate landet — og i enkelte tilfeller etter at de ble nødt til å reise tilbake grunnet tvister om foreldrerett. De forteller om utfordringene de har stått overfor og hvordan disse opplevelsene har påvirket livet deres med tanke på deres kjønn, seksuelle identitet og alder, og også alderen til barna deres. Seeren får høre en fortelling som innimellom blir avbrutt av en videoforespørsel fra et cyberbarn i form av et kodet opptak. Betrakteren må bruke en spillkonsoll til å velge en av valgmulighetene som blir angitt, og kan deretter fortsette å lytte til mødrenes historier.
“Min datters biologiske far kom med ville trusler om at han skulle ta oss; for eksempel skulle han få meg og datteren min deportert til Russland, der jeg ville bli straffeforfulgt. Så han lot være å betale barnebidrag, og påsto deretter at jeg hadde kidnappet barnet. Han ville jeg skulle offisielt fraskrive ham ansvaret for å betale barnebidrag. Det var betingelsen for at han skulle la oss være i fred. Så jeg skrev et brev til myndighetene og sa at han ikke skyldte meg noe, at alt var i orden, at ingen tvang eller truet meg til å skrive det. Så den gjelden er avskrevet. Vi har fremdeles ikke fått en rettskjennelse om hvem datteren min skal bo hos, for det er en lang prosess som tar flere måneder med hjemmevisitter som skal avgjøre hvem det er best for barnet å bo hos. Og nå er jeg redd for at retten skal si at det er bedre for henne å bo i Tsjita, eller Russland generelt, enn i russiskfiendtlige Tyskland. Saken er fremdeles ikke avgjort i retten, og jeg er pliktig til å dra tilbake til Russland med henne årlig. Og han truer med at han skal angi meg som landssviker fordi jeg er imot krigen, og manipulerer meg og barnet på den måten.”
“Sønnen min har veldig langt hår. Og han har blitt mobbet en del for utseendet sitt.
Han har opplevd mye traumatisk. Han fikk alvorlige panikkanfall. Vi oppsøkte psykologer. Vi prøvde å hjelpe ham og ga ham medisiner. Men han ble bedre da det ble sommerferie og han ikke måtte gå på skolen. Nå har han byttet skole, og så langt ser det ut til å gå bra.”
“Jeg fortalte ingen at jeg fikk en sønn, hva han het, hvor han var. Jeg viste ikke noen bilder av oss sammen. Det er det livet jeg har skapt – hvor jeg skjuler sønnen min fra myndighetene. Jeg har innsett at det er det viktigste målet i livet mitt på ubestemt tid.”
“Jeg har vært alene døgnet rundt i to år. Jeg snakker ikke med noen, ingen, jeg omgås ikke med noen, bare barn.”
“Barna mine sier: ‘Vi er også skeive, vi er også de.’ Men ingen av oss kan lære å kalle oss ‘de’ her, selv om, vel, ‘de’ føles litt fremmed for meg også. Jeg liker språk som estisk, for eksempel, der det ikke er noe ‘hun’ og ‘han’. Det er ikke engang en problemstilling. Det er bare et ord som betyr en person. På russisk har alt kjønn. Så jeg tenker ikke på det mer. Jeg omgås bare barna mine og sjefene på arbeid, som jeg snakker russisk med. Men jeg kan ikke be sjefene mine kalle meg ‘de’. Det gjør de ikke.”
“Da vi dro, hadde jeg 50 euro, det var alt jeg hadde av penger. Jeg er tobarnsmor, og 50 euro var alt jeg hadde. Jeg tok med meg barna og forlot landet.”
“Jeg begynte å gå til psykolog, for situasjonen er at sønnen min er tre år gammel, og jeg må dra på arbeid. Og det klarer jeg ikke. Psykologen validerte problemene mine, at jeg er en flyktning og småbarnsmor, at vi oppholder oss i samme rom hele tiden og at vi har en familiekrise. Og at jeg må arbeide. Men jeg er psykologisk ute av stand til det.
Hver av valgmulighetene spillet gir spilleren, løser på en eller annen måte situasjonen. Men én av mulighetene gjenoppretter det opprinnelige bildet av cyberbarnet. De andre mulighetene endrer på et vis situasjonen, og alt etter hvilken mulighet som ble valgt, utvikler den visuelle scenen seg videre. Det seeren ser markert i rødt (se bilde), viser bare hvilken mulighet du velger med kontrolleren — når du skroller opp eller ned, flyttes markøren og viser hvilken mulighet du er i ferd med å velge. Spørsmål og svar er laget med IT-terminologi som brukes i programvare til spill og 3D-grafikkteknologi. De bruker blant annet konsepter som world position offset, vertex offset, polygon count og andre termer tilknyttet materialer, teksturer og optimalisering. Teknologisk fagterminologi blandes med metaforer som reflekterer de emosjonelle og sosiale utfordringene fortellerne står overfor. Spørsmålene refererer til bestemte øyeblikk i monologene.
Jeg bruker betegnelsen “lydperformance” fordi det indikerer at det er et live-element i verket. I stedet for forhåndsinnspilte lydopptak som er programmert inn i spillet, må seeren/spilleren spille spillet for å høre de ulike segmentene av lydverket. Mother*hood Instruction inviterer publikum til å ta del i den kollektive mors*rollen.
Jeg presenterer et prosjekt som omhandler personer som har erfaring med morsrollen, så hvor står jeg som kunstner og ikke-mor?
Jeg er en trans* ikke-binær person som er under kjønnsbekreftende behandling. Samtidig innser jeg nå at jeg ikke ønsker å oppgi muligheten til å ha egne biologiske barn. Det er et motsetningsforhold her: på den ene siden min kjønnsstatus etter testosteronterapi og å ha operert bort brystene; på den andre siden muligheten til å bære frem et barn, hvilket ville kreve en sæddonor (eller en forelder til), og andre komplekse problemstillinger rundt det å være skeiv forelder.
Min rolle som kunstner og min personlige historie kan knyttes til at jeg har skapt et cyberbarn med en spillutvikler. Det er en metafor for at eggcellen som avgjør om et barn kan fødes eller ikke, fjernes fra trans*kroppen. Ved å invitere publikum til å ta vare på cyberbarnet ber jeg dem vurdere de ulike formene foreldrerollen kan ta og hvordan personlige, politiske og økonomiske faktorer påvirker tilgjengeligheten til det å være forelder. Med tilgjengelighet sikter jeg til ressursene, de oppfylte betingelsene og lovbestemte rettighetene man har til å oppdra barn, avhengig av hvor etablert man er, hvilket kjønn man er og den generelle sosiale strukturen i landet der man bor. I Østerrike, for eksempel, der jeg for tiden er bosatt, kan ikke enslige benytte seg av sæddonorer — man må være i et partnerskap (enten gift eller i et registrert partnerskap). I tillegg må en av partene i partnerskapet være EU-borger eller ha permanent oppholdstillatelse i Østerrike. Det kan man først få etter å ha hatt lovlig inntekt i landet i fem år. Dersom man oppholder seg i landet på studentvisum, dobles denne tidsrammen, og det kan ta opptil ti år før man kan søke om permanent oppholdstillatelse.
I Norge kan enslige individer som ønsker å få barn, inkludert skeive personer som ikke har helsemessige problemer, benytte seg av sæddonor. Det er ingen restriksjoner basert på seksuell legning eller kjønnsidentitet. Enslige kvinner*, inkludert lesbiske eller andre skeive individer, kan få assistert befruktning med donorsæd. Prosedyren er imidlertid regulert, og man må oppfylle visse lovlige og økonomiske krav, som å kunne bevise at de kan gi barnet et stabilt oppvekstmiljø. Immigrasjonsstatus, norske språkferdigheter og integrering i det norske samfunnet blir også tatt med i vurderingen.
Vi kan diskutere de lovlige rammene, men det det viktig å understeke at det i praksis er mye mer komplisert enn i teorien. Innen skeive samfunn er det en kjent sak at individer som ønsker kjønnsbekreftende behandling, men ikke identifiserer seg som mann eller kvinne, ofte støter på problemer. Leger fokuserer som regel på binære overganger, fra mann til kvinne eller omvendt.[1]
Denne kompleksiteten, i tillegg til immigrantstatus, evnen til å lære et språk flytende, nødvendigheten av økonomisk stabilitet og generell integrering i et samfunn spiller alle en avgjørende rolle for om man i det hele tatt kan tenke på å få barn. Er man for eksempel kunstner, kan det være et krav at man er fast ansatt i en jobb som garanterer en viss inntekt, slik at man kan skaffe barn. Identifiserer man seg som trans*, er det mange nyanser i spill, særlig når det gjelder det rent praktiske i å navigere seg frem mellom ulike klinikker og hvordan disse vurderer ens individuelle omstendigheter. Tar man for seg disse problemstillingene én etter én, kan de virke overkommelige. Men det er viktig å understreke at de samlet under ett skaper en overveldende hindring som det kan virke håpløst å forsere.
Mother*hood Instruction er laget slik at seeren/spilleren må ta en avgjørelse — kanskje må man google svaret, spørre noen til råds, eller bare trykke på knappen. Dette skaper en atmosfære preget av kompleksitet og nødvendigheten av å ta et valg, hvilket reflekterer utfordringene man står overfor i morsrollen. Det gjenspeiler hvor viktig det er å balansere ulike faktorer knyttet til å få og oppdra barn. Spillet demonstrerer at det hverken er enkelt eller likefremt å navigere seg gjennom disse eksterne og interne faktorene, og at man til stadighet må forhandle og fatte beslutninger.
[1] Dette kan selvsagt variere fra klinikk til klinikk, og den som ønsker å gjennomgå behandling av denne typen må sette seg videre inn i disse problemstillingene. Min påstand bunner i min egen research samt erfaringer som er blitt delt i skeive fora. Forholdet mellom gjeldende lovlige rammer og praktisk realitet kan variere. Mer research og kontekst på individuelt nivå er nødvendig for å kunne si om denne informasjonen stemmer i hvert enkelt tilfelle.