Brenning

Hans Gude utdannet seg til landskapsmaler ved kunstakademiet i Düsseldorf, hvor han også virket som professor i perioden 1854-1862. Studier av den norske naturen på sommerstid dannet grunnlag for Gudes landskapsmalerier som han laget i atelieret sitt i Tyskland i løpet av vinterhalvåret.  

Mens motiver fra høyfjellet sto mest sentralt i den første delen av kunstnerskapet, ble havet utviklet som nytt motiv fra 1850-årene. Brenning viser Gudes interesse for skildringer av havet og lysbrytninger i vannflaten, der menneskene er underordnet landskapet. Dønninger fra en urolig sjø slår inn mot stranden, der tre menn kjemper med å dra inn en tønne som har havnet i vannet. I bakgrunnen skimtes et skip i ferd med å forlise i uværet.   

Vrakplyndring var på Gudes tid strengt forbudt og kunne føre til harde straffer. Likevel utgjorde vrakgods viktige økonomiske bidrag til samfunnene langs kysten.