Powerless Structures, Fig.530

Lakkert tre, rustfritt stål, akrylglass, LED-lys, vinylbokstaver. Variable dimensjoner. 

Det monumentale installasjonsverket antyder noe om den foranderlige rollen som museumsinstitusjoner har. Til tross for autoriteten museer ofte utstråler, er kunnskapen som formidles aldri helt nøytral. Samtidens syn og kunnskapsparadigmer vi lever i påvirker hvordan vi ser verden, og dette reflekteres i historiene som blir fortalt. Hvordan skal vi sørge for demokratiske institusjoner?  

Siden 1990-tallet har kunstnerduoen Elmgreen & Dragset presentert et stort antall arkitektoniske og skulpturelle installasjoner i en serie verk som de kaller «Powerless Structures». Disse verkene, som har vært vist over hele verden, leker med konvensjonene for den «hvite kuben» (det nøytrale, hvite gallerirommet) ved å skape rom eller arkitektur som henger fra taket, er sunket ned i bakken eller snudd opp ned. I denne versjonen er det fire hvite, rektangulære bokser som er stablet oppå hverandre, som et tårn. Verkets geometriske form minner om minimalistiske skulpturer, som Donald Judds stabler eller Dan Flavins «ikoner», men hver kube er utstyrt med et miniatyrsett med dobbeltdører av metall. Ordet «museum» over dørene forteller oss at de faktisk er modeller av museer, som minner om den konvensjonelle «hvite kuben». Skråstilt i ulike vinkler i en slags balansegang fremstår museumsmodellene som forskjellige fra hverandre. Sammen fremstår de på samme tid monumentale og skjøre, som om de er på randen av kollaps.

Trondheim kunstmuseum har en lang historie, som strekker seg helt tilbake til 1845, da institusjonen ble stiftet som Trondhjems Kunstforening. Museet har vært gjennom flere endringsprosesser, der den største var overgangen fra kunstforening til museumsstatus i 1997. I dag står Trondheim kunstmuseum foran det som kan bli den største endringen gjennom institusjonens historie; en mulig sammenslåing av Trondheim kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og samlokalisering i et nytt museumsbygg. Diskusjonene rundt museumssaken har pågått over flere år og engasjerer både lokalt og nasjonalt.  

Powerless Structures Fig. 530 påpeker at tilsynelatende permanente institusjoner som museer er foranderlige og bevegelige, noe som speiles i kunstmuseets historie. Men museet som institusjon er i bevegelse også på andre måter; De siste ti årene har det vært en omfattende revurdering og undersøkelse av den kunsthistoriske kanon, hvor tradisjonelle perspektiver og kunstneriske hierarkier utfordres. Som et ledd i dette arbeidet involverer museer publikum og ulike fagmiljøer i å redefinere hva som skal være en del av kanon, ofte gjennom åpne diskusjoner, midlertidige utstillinger og eksperimentelle formater. Trondheim kunstmuseum har gjennom de siste ti årene invitert kunstnere til å se nærmere på samlingen og utfordre den kunsthistoriske kanon med sitt syn på den, gjennom utstillinger og bestillingsverk. I så måte føyer Powerless Structures Fig. 530 seg inn i museets praksis med å lytte til kunstnerens perspektiv i en tid preget av endringer.  

Powerless Structures Fig. 530 er en monumental påminner om ansvaret som hviler på de som skal forme museet videre.