Bull.Miletic - Ferriscope

Helt siden Eiffeltårnet ble bygget i 1889 til store ovasjoner, har en lang rekke byer laget sine egne utsiktstårn, som tjener som et viktig visuelt medium for publikum. I den kinetiske videoinstallasjonen Ferriscope utforsker Bull.Miletic (B.M) sammenhengen mellom det voksende antallet lignende innretninger i vår tid og den nye billedteknologien som former samtidens mediekultur.

I 2000 (gjenopp)vekket den 135 meter høye konstruksjonen, London Eye , interessen for urbane utsiktshjul i monumentale formater. Dermed smalt startskuddet til en konkurranse om stadig mer storslåtte varianter. I Ferriscope har B.M utforsket det som fremstår som en bølge av nye observasjonshjul i såkalte «world-class cities» ved å iscenesette et møte mellom noen av vår tids mest kjente eksempler og det første pariserhjulet, laget av George W. G. Ferris Jr. til Verdensutstillingen i Chicago i 1893. I videoen kombinerer B.M sekvenser fra London Eye, High Roller i Las Vegas og Riesenrad i Wien med 24 animerte arkivfotografier fra Ferris’ opprinnelige pariserhjul. Resultatet er et visuelt eksperiment som pendler mellom total oversikt og kontroll på den ene siden og svimlende ustabilitet på den andre.

I historisk sammenheng var opplevelsen man fikk av en tur i den relativt kortlivede originalversjonen av pariserhjulet (1893–1906), formet av optisk underholdning og filosofisk leketøy som fikk stor popularitet med viktoriatidens frodige, visuelle kultur som grobunn. Pre-kinematiske innretninger som thaumatrope benyttet seg av den optiske illusjonen som lar en serie enkeltbilder fremstå som ett kombinert bilde og ble enormt populære på 1800-tallet. Eksperimentene og forskningen som fulgte førte etter hvert til filmens utvikling, og lever videre i dagens digitale billedteknologi, blant annet i DLP-projektoren som brukes i B.Ms installasjon Ferriscope.

Pariserhjulets konstruksjon, og opplevelsene det byr på, kan sees i forlengelse av tidligere visuelle medier som omslutter betrakteren fullstendig, som de malte panoramaene, dioramaene og arvtakeren deres; bevegelige bilder i fugleperspektiv. Disse gigantiske visuelle innretningene varsler en idealisert forståelse av byen som et spektakulært «establishing shot», en visuell form som i dag forsterkes gjennom digitale visualiseringsmodeller som Google Earth^TM. Denne enkle og tilsynelatende positive utviklingen spiller en nøkkelrolle i gentrifiseringsprosesser som gjør byen til en arena for kontrollert visuelt forbruk. Gjennom en mediearkeologisk utforsking av muligheter som ikke er direkte kompatible med kommersielle formål og profittmodellenes innebygde krefter, nærmer B.M seg spørsmål om de etiske og sosiale konsekvensene av vår tids rådende visuelle modus.