Louise Bourgeois’ Femme er en liten, men fengslende figur: hodeløs og tilsynelatende fanget i en evig metamorfose. Kunstneren laget figuren i rosa marmor i en alder av 93 år, og den lille gravide formen gjenspeiler Bourgeois’ vedvarende interesse i temaer som morsrollen, forvandling og traumer.

Apropos reproduksjon kan man si at Bourgeois’ verk er et perfekt eksempel på det teoretiker Peter Osborne kaller det “nødvendige, men umulige” forholdet mellom samtidskunst og kapitalisme. Femme ble utlånt til denne utstillingen for 3000 kr av Christen Sveaas’ Kunststiftelse, en privat kunstsamling eid av Christen Sveaas — nummer 22 på listen over Norges rikeste[1]. Sveaas’ firma, Kistefos AS, driver med investeringer i tørrlastshipping, offshoreforsyninger, finans, privat eierkapital, risikokapital, teknologi og eiendomsmarkedet[2]. Han drifter også Kistefos museum, som har et årsbudsjett på over 70 millioner kroner (hvorav 3,8 millioner kroner er offentlig finansiering)[3]. Det står i sterk kontrast til Trondheim Kunstmuseums årlige utstillingsbudsjett på rundt 1,5 millioner kroner, noe som understreker hvor ujevnt fordelt midlene er mellom norske kunstinstitusjoner.

Mange private samlinger i Norge — som ofte er bygd opp rundt prinsippet om kunst som investering — består av verker av en begrenset gruppe europeiske og amerikanske kunstnere, hvilket gjenspeiler det globaliserte kapitalistiske kunstmarkedet som vokste frem etter 1989. Denne dynamikken illustrerer det Karl Marx omtalte som varefetisjisme. Men i motsetning til mer konservative kritikere av Marx’ teorier, argumenterer Osborne for at kunstens status som handelsvare slett ikke nøytraliserer dens kritiske potensial. Han mener at kunstens makt tvert imot ligger nettopp i dens paradoksale status som både handelsvare og kritikk av handelsvarestatusen: selv om kunstverker går i omløp som verdifull kapital, kan deres konseptuelle sider likevel blottlegge paradoksene innen kapitalismen.

Bourgeois’ kunstneriske arv, selv om den på “nødvendig, men umulig” vis er blitt en del av det globaliserte kunstmarkedet, fortsetter imidlertid å slå tilbake. Et av de sterkeste verkene hun laget på sine senere år var en installasjon til minnesmonumentet på Steilneset i Vardø, som ble ferdigstilt kort tid etter at hun døde i 2011. Det bærer tittelen The Damned, The Possessed, and The Beloved (Den fortapte, den besatte og den elskede) og minnes 91 ofre for hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Bourgeois’ verk demonstrerer kunstens evne til å vitne om historisk urett, selv om den krysser over i det omskiftelige globale kapitalmarkedet.

-        Yaniya Mikhalina

[1] Finansavisen, “Norges 400 Rikeste,” Kapital Index. (https://www.finansavisen.no/kapital-index/norges-400-rikeste)

[2] Wikipedia, “Christen Sveaas,” last modified 2024.

[3] Kistefos Museum, “Annual Report 2022.” (https://www.kistefosmuseum.no/uploads/documents/Kistefos-Museum-arsrapport-2022-SKJERM.pdf)