Hopp til hovedinnhold
  • 1/33
  • 2/33
    Sissel Mutale Berghs Noerte Miere fulkieh / Nordkystens samarbeidsområde (2017/2020) Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 3/33
    Sissel Mutale Berghs Noerte Miere fulkieh / Nordkystens samarbeidsområde (2017/2020) under åpningen av utstillingen Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 4/33
    Installasjonsbilde fra utstillingen Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 5/33
    Sissel Mutale Berghs Maculare (2026), et portrett av den norske historikeren Gerhard Schøning, i utstillingen Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 6/33
    Gieries mijjien gaajhkesh maanide Kjære alle mine barn av Sissel Mutale Bergh (2024) i utstillingen Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 7/33
    Gieries mijjien gaajhkesh maanide Kjære alle mine barn av Sissel Mutale Bergh (2024) i utstillingen Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 8/33
    Detalj fra Sissel Mutale Berghs Åårkegere (2026) under åpningen av utstillingen Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 9/33
    Detalj fra Sissel Mutale Berghs Åårkegere (2026). Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 10/33
    Sohkihew II, Sohkihew I, Wâsisiw II, Wâsisiw I og Ecotone (alle 2026) av Amanda Fayant. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 11/33
    Wâsisiw I (2026) av Amanda Fayant. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 12/33
    Sohkihew I (2026) av Amanda Fayant. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 13/33
    Detalj av Ecotone (2026) av Amanda Fayant. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 14/33
    Installasjonsbilde fra Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 15/33
    Tickle My Back: Traversing Home II (2026) av Stacey Fayant. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 16/33
    Tickle My Back: Traversing Home II (2026) av Stacey Fayant. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 17/33
    Fancy Dance, Resilient Strength - Adornment, Continued (2023-2026) av Amanda Fayant og Stacey Fayant. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 18/33
    Datalj fra Fancy Dance, Resilient Strength - Adornment, Continued (2023-2026) av Amanda Fayant og Stacey Fayant. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 19/33
    Sissel Mutale Berghs film Elmie / knowhowknow (2023) i utstillingen Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 20/33
    Nommehts II og Nommehts I (2026) av Meerke Laimi Thomasson Vekterli. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 21/33
    Meerke Laimi Thomasson Vekterlis Parasympatisk stååkedimmie ierhkesne / Parasympatisk skyggespill (2022) i utstillingen Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 22/33
    Meerke Laimi Thomasson Vekterlis Parasympatisk stååkedimmie ierhkesne / Parasympatisk skyggespill (2022) fra åpningen av Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 23/33
    Meerke Laimi Thomasson Vekterlis Parasympatisk stååkedimmie ierhkesne / Parasympatisk skyggespill (2022) i utstillingen Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 24/33
    Detalj fra Meerke Laimi Thomasson Vekterlis Parasympatisk stååkedimmie ierhkesne / Parasympatisk skyggespill (2022) i utstillingen Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 25/33
    Meerke Laimi Thomasson Vekterlis Sijjie / Plass (2020) i utstillingen Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 26/33
    Meerke Laimi Thomasson Vekterlis Sijjie / Plass (2020) i utstillingen Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 27/33
    Installasjonsbilde fra Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 28/33
    Fra performancen Göökte noere nyjsenæjjah såafosne / To unge kvinner i en have (2021) av Guri Simone Øveraas under åpningen av Ulmie 16. oktober 2026. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 29/33
    Fra åpningen av Ulmie 16. oktober 2026. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 30/33
    Detalj fra Meerke Laimi Thomasson Vekterlis Moenje / Klarvær (2026) i utstillingen Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 31/33
    Detalj fra Meerke Laimi Thomasson Vekterlis Mujhtiegåetedh / Å begynne å huske (2022) i utstillingen Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 32/33
    Meerke Laimi Thomasson Vekterlis Mujhtiegåetedh / Å begynne å huske (2022) i utstillingen Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM
  • 33/33
    Meerke Laimi Thomasson Vekterlis Mujhtiegåetedh / Å begynne å huske (2022) i utstillingen Ulmie. Foto: Lili Zaneta/TKM

En gruppeutstilling med Sissel M Bergh, Amanda & Stacey Fayant, Meerke Laimi Thomasson Vekterli og Guri Simone Øveraas.

Utstillingen åpner 16. oktober og kan oppleves på museet helt frem til 07.02.2027 

Gjennom film, installasjon, foto, tekstil, poesi og performance løfter kunstnerne i ULMIE frem sørsamiske og andre urfolksperspektiver på historie, fellesskap og framtid. Med utgangspunkt i sørsamisk område, Åarjel-Saepmie, forteller kunstnerne historier om steder, minner og fellesskap som har røtter langt tilbake i tid.

Åarjel-Saepmie, det sørlige Saepmie, strekker seg fra kyst til kyst, fra havet i vest og over grensefjellene i øst. Det sørsamiske ordet «Eatneme» kan vise til dette lokale kulturlandskapet, men betyr også land, mor, verden og jorden. Navn på steder, fortellinger om hendelser og kulturminner som gammetufter og urgraver, vitner om at samer har bodd og virket her i uminnelig tid. Sporene fra fortiden knytter folk og landskap sammen, og forteller på sin egen måte om relasjoner, gjensidighet og slektskap.

Høsten 2026 ønsker Trondheim kunstmuseum varmt velkommen til en utstilling som viser verk av fire kunstnere som alle bor og arbeider i dette landskapet, med tilknytning til landet fra Raarvihke i nord til Tråante i sør, fra kyststrøkene på Fovsen til Treaty 4 land, Canada. Gjennom performance, installasjon, tegning, film, foto og poesi, undersøker de spørsmål om tilhørighet og identitet. De forteller historier om stedet fra et sørsamisk perspektiv, og åpner for at koloniale sår kan heles gjennom nye fortellinger og forankring i urfolks fellesskap og tradisjonskunnskap.

Utstillingens tittel, ULMIE, er et sørsamisk ord som kan oversettes til betydning, mening. Når det kobles sammen med et mye brukt motiv i sørsamisk ornamentikk, et «tankesymbol», kan det vise til bruk av en erfaringsbasert, kroppsliggjort og emosjonell fornuft, en tilstedeværelse som ikke fullt ut kan beskrives med ord.

*ULMIE er et nytt kapittel i et kunstnerisk samarbeid som startet med Giltebe! en utstilling på LevArt i 2023

Kurator: Anne-Gro Erikstad

Les mer om

Bilder fra utstillingen

  • 1/45
    "Noerte Miere fulkieh" / "Nordkystens samarbeidsområde" (2017/2020) av Sissel Mutale Bergh. Tegning på papir. Tusj og penn på papir, hampetau. Del av Trondheim Kunstmuseum sin samling.
  • 2/45
    Noerte Mïere Fuelhkie Dette store, håndtegnede kartet viser spor etter sørsamisk historie, språk og tilstedeværelse langs kysten av Nordmøre og Trøndelag. Tittelen Noerte Mïere Fuelhkie [Nor-te Mje-re Ful-kje] kan oversettes til «Nordkystens samarbeidsområde». Kartet er en del av Sissel M. Berghs kunst- og forskningsprosjekt Ajmoejimh ajtoejimh [Aj-mo-jim Aj-to-jim]. Det sørsamiske uttrykket betyr noe som er «utvisket» eller «utvasket». Prosjektet undersøker hvordan sørsamisk kultur og språk har blitt usynliggjort, glemt eller fjernet fra de trønderske kystområdene. Gjennom mange års arbeid har kunstneren samlet kunnskap om sørsamiske stedsnavn, arkeologiske funn, landskap og muntlige fortellinger. Arbeidet er utført i samarbeid med forskere, språkeksperter og lokale miljøer. Verket er mer enn et kart over geografiske steder. Det viser også spor av menneskers liv, minner og kunnskap gjennom generasjoner. Samtidig stiller det spørsmål om hvem som får bestemme hvilke fortellinger som leve videre, og hva som skjer når et folks tilstedeværelse gradvis viskes ut av landskapet. Hvem får skrive historien? Hvilke navn og fortellinger blir tatt vare på?
  • 3/45
    Detalj av "Noerte Miere fulkieh" / "Nordkystens samarbeidsområde" (2017/2020) av Sissel Mutale Bergh. Tegning på papir. Tusj og penn på papir, hampetau. Del av Trondheim Kunstmuseum sin samling. Kartet Noerte Mïere Fuelhkie løfter frem historier som lenge har vært oversett, og inviterer oss til å se kystlandskapet i Trøndelag og på Nordmøre med nye øyne.
  • 4/45
  • 5/45
    Maculare er et monumentalt portrett av historikeren Gerhard Schøning (1722–1780), en sentral skikkelse i utviklingen av norsk historieskriving på 1700-tallet. Tittelen Maculare viser til det latinske ordet for å plette eller tilsmusse, som også ligger til grunn for det norske ordet «makulere». Bergh utfordrer Schønings posisjon som historisk autoritet. Ansiktet fremstår både som et gjenkjennelig portrett og som et bilde i oppløsning, der utskjæringene og de hengende papirstrimlene kan leses som en symbolsk makulering av historikerens ord og fortellinger. Gerhard Schøning regnes som en av grunnleggerne av norsk historievitenskap. Hans fremstillinger av Norges tidlige historie bidro til utviklingen av en nasjonal historiefortelling, samtidig som hans teorier om samenes opprinnelse bygget på forestillinger om at samene hadde innvandret senere enn den norrøne befolkningen. Maculare kan dermed forstås som en kritisk undersøkelse av hvordan historisk kunnskap produseres, og hvordan historieskriving har bidratt til å legitimere bestemte forestillinger om nasjonal tilhørighet.
  • 6/45
  • 7/45
  • 8/45
    Gjennom sørsamiske navn og fortellinger løfter kunstneren frem kunnskap som lenge har vært oversett eller glemt. I tusenvis av år var dette landskapet et viktig gyte- og oppvekstområde for loese [loe-se] /laks. Deltaet var også et rikt matfat for mange forskjellige sjøfugler. I dag er store deler av deltaet bygget ned og elvene lagt i kanaler. Nedbyggingen av Orkladeltaet er en del av norsk industrihistorie. I dag stiller mange spørsmål ved om menneskets ønske om å utnytte naturressursene skal veie tyngre enn hensynet til naturen. Verket er samtidig en vuelie [vø-lje] / joik for laksen som i generasjoner har gitt liv til mennesker, dyr og elv. Kunstneren har dekket landskapet i bildet med et mønster som minner om fiskeskjell. Hun viser oss det landskapet som en gang fantes her, som i dag er skjult av asfalt og industri. Åårkegere [År-ke-ge-re] er en klagesang om det som en gang var et levende landskap.
  • 9/45
    Maleriet er basert på et flyfotografi av Orkladeltaet fra 1909. Åårkege [År-ke-ge] er det sørsamiske ordet for delta, et spesielt type landskap av sand og grus som er formet av elven. Landskapet på bildet er skapt av elvene Åårkele [År-ke-le] /Orkla og Skjenaldelva. Sørsamiske stedsnavn beskriver ofte landskapet i detalj. De kan fungere som et levende kart, der språk, sted og erfaring er tett knyttet sammen.
  • 10/45
  • 11/45
  • 12/45
  • 13/45
    Amanda Fayant (b. 1976) "Ecotone" (2026) Teppe med digitaltrykk; polyester, lateks, jute; naturlig bomull Et økoton er en overgangssone der to økologiske systemer eller habitater møtes og påvirker hverandre. I verket knytter begrepet også ulike steder, historier og miljøer sammen uten å gjøre dem til det samme.
  • 14/45
    Et klesplagg kan være både personlig og politisk. Det kan beskytte kroppen og holde deg varm, men også vise hvem du er, hvor du kommer fra, og hva du føler deg knyttet til. Ribbon skirts (båndskjørt) brukes av mange urfolkskvinner og kan uttrykke styrke, tilhørighet og motstand. Betydningen ligger ikke bare i hvordan skjørtet ser ut, men også i hvem som har laget og båret det, og hvilke historier det forteller. Båndskjørt kan hedre savnede og drepte urfolkskvinner, brukes i kampen for å beskytte land og vann eller knytte mennesker til språk, familiehistorie og kulturelle tradisjoner. Båndskjørtet er ikke en uforanderlig tradisjon fra en fjern fortid. Kunstneren Amanda Fayant understreker at slike klær og seremonier har utviklet seg over tid. Tradisjon er ikke noe som står stille. Den kan forandre seg, få nye former og brukes på nye måter. Tekstilet i utstillingen begynte som båndskjørt, laget av Stacey Fayant til Amanda Fayants barn. Senere ble det gjort om til et sjal. Siden har søstrene arbeidet videre med det sammen. Nye sting, perler og mønstre gir verket stadig flere lag av betydning. Spiralene og sirklene viser både til kroppen og til former vi finner i naturen.
  • 15/45
    For Amanda handler helbredelse ikke om å gå fra «ødelagt» til «ferdig». Det er en prosess som skjer over tid og gjennom relasjoner – mellom søstre, barn og tidligere generasjoner. Tekstilet kan forandre seg, akkurat som mennesket som bærer det. Amanda beskriver de seremonielle klærne sine som en slags rustning. De minner henne om røttene hennes, menneskene rundt henne og styrken i å tilhøre et fellesskap. "Fancy Dance, Resilient Strength - Adornment, Continued" (2023-2026) Tekstil, perler, lær, sedertre, luktegress, tobakk og salvie.
  • 16/45
  • 17/45
    Stacey Fayant (b. 1978) "Tickle My Back: Traversing Home II" (2026). Videoprojeksjon på elgskinn med perler. Hjernegarvet elgskinn, perler, sener, tråd, teppe, tre, video og lånt projektor. Teppe med digitaltrykk; polyester, lateks, jute; naturlig bomull. Det lånte visningsutstyret viser til det å stille ut kunst i et galleri som en vestlig form for kommunikasjon. Det er et forsøk på å kommunisere gjennom denne formen. Hjernegarvet skinn skiller seg fra andre former for garving fordi prosessen innebærer en relasjon til dyret – omtrent som forskjellen mellom å spise storfekjøtt fra butikken og hjort man selv har jaktet. Hjernegarving er langt mer personlig og er også en handling som skjer i fellesskap.
  • 18/45
  • 19/45
    Elmie [Ell-mje] er et sørsamisk ord som kan bety både himmel, luft og uvær. Kunstneren Sissel M. Bergh beskriver filmen som et dokumentarisk dikt om luft, pust, vind, fugler og fjell – og om vindkraft: Filmen er en sørgesang. Gjennom flere år fulgte Bergh motstanden mot de store vindkraftanleggene på Fovsen [Fov-sen]/Fosen. Utbyggingen har skjedd i et område som er viktig for sørsamisk reindrift, landskap, historie og tilhørighet. I filmen spør Bergh hva som går tapt når fjell, vind og beiteland blir gjort om til industriområde. Bergh har lenge arbeidet med spor av sørsamisk kultur og liv langs kysten av Møre og Trøndelag. Hun undersøker hvordan språk kan åpne opp for historier som nesten er blitt borte. Sørsamiske stedsnavn, gamle ord, hellige steder, offerplasser og myter bærer kunnskap om hvordan mennesker har levd med landskapet – og med alt som finnes der. I Elmie er landskapet et levende sted, fullt av forbindelser mellom mennesker, dyr, vær, minner og åndelige krefter. Filmen spør om vi kan lære å lytte på nytt: til språket, til vinden, til fuglene og til landet selv. Kan magien i verden gjenoppdages?
  • 20/45
  • 21/45
  • 22/45
    På sørsamisk finnes det ikke ett ord som betyr akkurat det samme som «natur». Det kan fortelle oss noe viktig: at mennesker, dyr, planter, vær, minner og landskap ikke nødvendigvis er adskilte ting. Det sørsamiske ordet eatneme [jet-næ-me] kan bety land, jord, verden og mor. Det kan også vise til et landskap der mennesker har levd, reist, arbeidet, fortalt historier og satt spor gjennom svært lang tid. I samisk kultur kan landskapet bære minner. Et fjell, en sti, en gammel boplass eller et stedsnavn kan fortelle om mennesker som har vært der før. Noen spor er synlige, andre er nesten usynlige hvis man ikke vet hva man skal se etter. Den sørsamiske historikeren Sverre Fjellheim beskriver eatneme som et levende samspill mellom mennesker, tid og sted. Landskapet er ikke bare noe vi ser på. Det er noe vi er en del av. Når tradisjoner, språk og kunnskap forsvinner, kan også forbindelsen til landskapet bli svakere. Kunstneren Meerke Laimi sier det slik: «Skyggene skriver lange historier.» Kanskje handlere eatneme om å lære å se på nytt – og å forstå at landet rundt oss allerede er fullt av historier, relasjoner og liv.
  • 23/45
    Parasympatisk skyggespill Meerke Laimi Thomasson Vekterli bruker bjørkegreiner, lys og tekstil til å skape et landskap av former og skygger i rommet. Verket har vokst frem gjennom en langsom og utforskende prosess. Kunstneren lar greinene være med på å bestemme hvordan verket skal se ut. De har allerede sine egne linjer, retninger og bevegelser. Mønstrene i treverket kan ligne blodårer, stier eller nettverk – og minne oss om hvordan alt levende henger sammen. For kunstneren er skogen et sted for ro, beskyttelse og nærvær. Tittelen viser til det parasympatiske nervesystemet, den delen av kroppen som hjelper oss å falle til ro. Verket kan derfor forstås som en invitasjon til å senke tempoet og være til stede med sansene: se på skyggene, følge linjene i greinene, merke hvordan rommet forandrer seg med lyset. Vekterli beskriver arbeidet som en fortelling som sakte flettes sammen. Den handler om identitet, historie, økologi, myter og tro. Men det finnes aldri bare én fortelling. Det finnes mange. De følger oss, slik mennesker før oss har gått blant trærne – og slik nye generasjoner forhåpentligvis også skal få gjøre.
  • 24/45
  • 25/45
  • 26/45
    Parasympatisk skyggespill (2022) av Meerke Laimi Thomasson Vekterli. Bjørk, lin, reinskinn, mdf, polykarbonat, messing, og eik.
  • 27/45
  • 28/45
    En gåetie [Goat-je], eller gamme, er et tradisjonelt samisk hjem. I sørsamisk område er gammene ofte runde og bygget av tre, never og torv. Reisverket av tre danner skjelettet i bygningen, og det er denne konstruksjonen kunstneren har tatt utgangspunkt i i verket "Sijjie" [Sij-je]. En dervhiegåetie [der-fje-goat-je], eller torvgamme, bygges rundt et reisverk av tre. Det kan ta tid å finne stokker med riktig form, styrke og størrelse. Utenpå reisverket legges never, som beskytter mot fukt, og torv, som isolerer og holder varmen inne. I Sijjie er det den bærende trekonstruksjonen vi ser. Inne i gåetien er plassen organisert etter bestemte regler. I midten ligger aernie [ærn-je], ildstedet og familiens samlingspunkt. Innerst ligger båassjoe [bå-sjoe], et hellig område som man ikke skal gå over eller krysse. Her oppbevares blant annet mat, kjøkkenutstyr og viktige gjenstander. Mange som har vokst opp i en gåetie beskriver den som et trygt og varmt sted. Selv om plassen kan være liten, er det alltid rom for dem som kommer inn. Sijjie betyr sted, plass eller tilholdssted. For kunstneren er verket knyttet til minner om å våkne i gåetien og se opp på trekonstruksjonen og himmelen gjennom røykåpningen. I verket har gåetien fått røtter som strekker seg ned i jorden. De blir et bilde på tilhørigheten til et sted og forbindelsen mellom mennesker og landskap.
  • 29/45
    "Sijjie" (2020) av Meerke Laimi Thomasson Vekterli.
  • 30/45
    Meerke Laimi Thomasson Vekterli: Fra venstre: "Moenje" / "Klarvær" (2026) Glassperler, ull og bjørk. "Aereds-rasne" /"Frosttåke om morgenen" (2026) Glassperler, ull, bomull og bjørk
  • 31/45
    Detalj fra "Moenje" / "Klarvær" (2026) av Meerke Laimi Thomasson Vekterli Glassperler, ull og bjørk.
  • 32/45
    "Mujhtiegåetedh" / "Å begynne å huske, komme på" (2021) av Meerke Laimi Thomasson Vekterli. Lyd, dikt, bjørk, bomull, ull, messing, urter og bein (fra rein).
  • 33/45
  • 34/45
    Detalj fra "Mujhtiegåetedh" / "Å begynne å huske, komme på" (2021) av Meerke Laimi Thomasson Vekterli. Lyd, dikt, bjørk, bomull, ull, messing, urter og bein (fra rein).
  • 35/45
    "Mujhtiegåetedh" / "Å begynne å huske, komme på" (2021) av Meerke Laimi Thomasson Vekterli. Lyd, dikt, bjørk, bomull, ull, messing, urter og bein (fra rein).
  • 36/45
    Guri Simone Øveraas "Göökte såafosne" / "To i en have" (2021) Tekstil, tre, krakker, hårbørster. Del av Trondheim Kunstmuseum sin samling.
  • 37/45
    Hvem får komme inn? Da Guri Simone Øveraas ble invitert til å lage et nytt verk med utgangspunkt i Trondheim kunstmuseums samling, valgte hun Gabriel Kiellands To unge kvinner i en have fra 1903. Men hun ble også opptatt av dem som ikke var med i maleriet. «Det var flere som følte seg litt utenfor i det maleriet, som ikke fikk komme inn», skriver Øveraas. I stedet for å gjenskape bildet lar hun motivet åpne seg. To personer blir til mange. Hagen blir til et rom vi kan bevege oss inn i gjennom en portal.
  • 38/45
    De to kvinnenes hår blir utgangspunkt for en performance der mennesker grer og fletter hverandres hår i en sirkel. Mer enn hundre år skiller Gabriel Kiellands maleri fra Øveraas’ verk. I løpet av den tiden har også måtene vi ser på kunst, mennesker og fellesskap forandret seg. Betydningen av et kunstverk er derfor ikke nødvendigvis den samme for alltid. Vi ser det fra vår egen tid og med våre egne erfaringer. Nye spørsmål kan gjøre at vi oppdager noe i et gammelt bilde som andre kanskje ikke har lagt merke til før. Slik blir møtet med et eldre kunstverk også en måte å spørre hvem som får være en del av bildet, historien og fellesskapet.
  • 39/45
    Guri Simone Øveraas tok utgangspunkt i Gabriel Kiellands maleri To unge kvinner i en have fra 1903, som tilhører Trondheim kunstmuseums samling. I maleriet står to unge kvinner sammen i en hage. Øveraas begynte å lure på forholdet mellom dem. Hvorfor ligner de på hverandre? Har de de samme tankene? Og hvem befinner seg utenfor bildet?
  • 40/45
    I Øveraas’ verk blir motivet fra maleriet forandret. Den dekorerte tekstilportalen, Göökte såafosne [Gøk-te Så-fos-næ] / To i en have, kan minne om formspråket fra tiden da Kielland malte bildet. Samtidig er portalen noe vi kan bevege oss gjennom. På den andre siden møter vi ikke lenger bare to unge kvinner.
  • 41/45
    I performancen Göökte noere nyjsenæjjah såafosne [Gøk-te Nuo-re Nyj-se-næj-ja Så-fos-næ] / To unge kvinner i en have sitter en gruppe mennesker i en sirkel. Alle har langt hår. De grer håret til personen foran seg, fletter det, løser fletten opp og begynner på nytt. Igjen og igjen forsøker gruppen å finne en felles rytme. Å stelle et annet menneskes hår krever nærhet og tillit. Samtidig er alle avhengige av hverandre for at sirkelen skal fungere. Ingen står alene, og ingen er sentrum.
  • 42/45
    Kunnskap finnes ikke bare i bøker eller i det vi kan forklare med ord. Den kan også finnes i kroppen, i hendene og i det vi lærer gjennom å gjøre noe sammen med andre. Kanskje kan vi forstå fellesskap på samme måte. Ikke som at alle skal være like eller tenke det samme, men som noe vi hele tiden skaper gjennom oppmerksomhet, gjentakelse og omsorg for hverandre.
  • 43/45
  • 44/45
  • 45/45
Guri Simone Øveraas: To i en have. Video og klipp: Hallvar Bugge Johnsen

Utstillingen er støttet av

 

Sparebankstiftelsen SMN - Fritt ord - Kulturrådet/Kultuvreraerie