Inger Sitter. Naturfølelse.

Sommerutstillingen 2026 på Trondheim kunstmuseum viser av Norges fremste malere innen lyrisk abstraksjon.

Bilder som er like selvsagt og naturlig som vær og vind. Dette var noe av det maleren Inger Sitter (1929-2015) strebet etter. Naturens formasjoner og elementer forble hennes store inspirasjon gjennom et langt og betydningsfullt kunstnerskap.

Introduksjon til utstillingen

Nærhet til naturen er viktig for oss, og for mange preger den både identitet og livsstil. Vi opplever naturen gjennom sansene våre, når vi føler varmen fra solen, skuer utover vakre landskap eller kjenner luktene og lydene i skogen. Det er en kroppslig måte å ta inn verden som omgir oss, og tidsopplevelsen er annerledes enn den er i den klokkestyrte hverdagen. Vi påminnes om at vi også er natur. Blodet som fraktes rundt i kroppen, huden som kjenner berøringene, og tankene våre. Koblingen mellom oss mennesker og den store naturen er et evig tema i kunst, fra hulemalerier og frem til dagens kunstuttrykk.  

I bildene til Inger Sitter (1929-2015) utdypes og utvides denne gjensidige forbindelsen. Med ønske om å lage bilder som var like selvsagt og naturlig som vær og vind, trakk hun veksler på sine erfaringer fra naturen, fra stemninger og følelser i møtet med den. I bildene antydes også sammenhenger mellom naturens former og menneskekroppen. Bergets krumninger og mellomrom blir nærmest intime skildringer av kropper og hud mot hud. Og som tiden setter spor når vannet vasker over svaberget og lager fordypninger og furer, skildret hun også sitt eget aldrende ansikt i stort format – som et stykke natur. 

Inger Sitters skildringer av naturfølelse bidro sterkt til gjennomslaget for abstrakt kunst i Norge, etter betydelig motstand. I lyrisk abstrakte malerier transformerte hun stemninger av lys og årstider, og naturens elementer i bevegelse og i endring, til farger og penselstrøk. I denne prosessen fanget hun noe av essensen i det som for mange av oss er så vesentlig – nærhet til naturen.   

Inger Sitter var en sentral kunstner i siste halvdel av 1900-tallet. Hun hadde stor betydning, først og fremst gjennom sitt rikholdige kunstnerskap og som banebrytende kvinnelig kunstner, men også gjennom et sterkt kulturpolitisk engasjement, hvor hun direkte bidro til å bedre vilkårene for kunstnere i Norge.  

Hennes brennende engasjement kom også til uttrykk i maleriene. Å male naturen var også en ytring mot måten vi behandler jordkloden. I kraftfulle og ekspressive verk uttrykte hun, gjennom huggete penselstrøk, fortvilelse og forargelse over hva vi mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre og planeten vår. Maleriene hun laget i reaksjon mot krigen på Balkan på 1990-tallet, har like stor aktualitet i dag. Menneskenes meningsløse og destruktive atferd er også en del av naturen.   

Denne utstillingen består i hovedsak av verk fra Trondheim kunstmuseums store samling av Inger Sitter. I tillegg vises noen innlånte malerier, som utfyller verkene fra samlingen og gir et bredere bilde av kunstnerskapet. Utstillingen gir et innblikk i utviklingen hennes, fra de tidlige figurative maleriene og videre inn i et friere, abstrakt formspråk.  

Figurasjon

Inger Sitter startet sin kunstutdannelse i ung alder. Allerede som barn var det tydelig for omgivelsene at hun både hadde særlige ferdigheter og et sterkt behov for å uttrykke seg kreativt. Tidlig fikk hun privatundervisning hos malere i Trondheim, og ble tatt opp ved Statens Kunstakademi i Oslo, bare 15 år gammel.  

Utdannelsen der, og senere ved akademiet i Antwerpen, ga henne grundig skolering i klassisk tegning, komposisjon og geometri. Hun tilbragte også en periode hos den kubistiske maleren André Lhote i Paris, hvor det ble lagt vekt på bevisst strukturell billedbygging og fargebruk.  

De tidlige arbeidene hennes bærer preg av dette utgangspunktet innenfor en figurativ billedtradisjon. Samtidig ble denne skoleringen et viktig fundament for hennes videre utvikling. Det tok tid å frigjøre seg fra det stramme figurative uttrykket, men gjennom hele livet var hun tydelig på hvor viktig den klassiske utdannelsen hadde vært for hennes kunstneriske praksis.   

Mot et abstrakt formspråk

I første halvdel av 1950-årene beveget Inger Sitter seg gradvis mot et abstrakt formspråk. «Jeg kunne ikke godta bare å male abstrakt, jeg måtte ha en overbevisning, bli drevet til det.»  

Lyrisk abstraksjon, en romantisk orientert modernisme fra Paris på slutten av 1940-tallet, resonerte særlig hos henne. Retningen sprang ut av et behov for å bringe følelser og menneskelig verdi inn i den abstrakte kunsten, med naturen som inspirasjon. Fremfor å gjengi landskapet, skulle verkene romme transformasjoner av opplevelser, følelser og sanselige erfaringer. Kunsten må representere livet, men uten å imitere det.  

For Inger Sitter ble dette en vei inn i et abstrakt uttrykk. Med den store naturen som kilde kunne følsomhet og erindringer fra egne opplevelser omformes til farger, strøk og former i billedflaten. Landskapet rundt Viksfjorden og Tjøme fikk særlig betydning for henne. Steinformasjonene der vendte hun stadig tilbake til. 

De lyrisk abstrakte maleriene hennes fikk stor betydning og bidro til gjennombruddet for abstrakt kunst i Norge. Hun skapte et omfattende oeuvre med et sterkt nærvær av den norske naturen, hvor naturopplevelser er overført til fargeflater og penselstrøk.   

Naturen var Inger Sitters evige modell, også i mange av hennes grafiske verk. Tiden ved Stanley Hayters anerkjente grafikkverksted i Paris, Atelier 17, pekte hun selv på som avgjørende for overgangen til det abstrakte. Gjennom arbeidet der «forsto hun det nonfigurative», som hun selv formulerte det, og kunne begynne å gi slipp på konkrete motiver. Den grafiske produksjonen utgjør en vesentlig del av hennes kunstnerskap. 

Flere retninger fikk betydning for utviklingen hennes, ikke bare det franske. Blant annet opplevde hun den frie tilnærmingen til maleriet i amerikansk modernisme på begynnelsen av 1960-tallet, som svært frigjørende. Inspirert av disse laget hun en rekke collager, hvor hun malte inn stykker av tøy og papir for å skape tekstur og berike billedflaten.   

Natur. Følelser.

I de abstrakte bildene dannes formene ved hjelp av farge og penselstrøk, slik linjen gjorde i de tidlige figurative arbeidene. I stedet for gjengivelser av den ytre verden, er det transformasjoner av subjektive erfaringer, inntrykk, stemninger og følelser, hvor farger og penselstrøk får en vesentlig rolle.  

Inger Sitters fargebruk hang ofte sammen med hvordan hun reagerte på verden rundt seg, og hennes egen sinnsstemning. Gjennom kunstnerskapet vekslet hun mellom perioder med sterke farger og perioder i svart, hvitt og grått. Mens de sterke fargene fra 1960-tallet var uttrykk for fremtidstro og optimisme, bærer senere motiver i mørkere palett preg av en tyngre reaksjon på klodens tilstand.   

“Jeg husker jeg hadde slike tanker som gikk på: ja, ja. Nå har vi ødelagt kloden, så kan vi i hvert fall ikke ta kål på disse fjellene våre – disse svabergene våre. De er evige. De vil overleve alt det der.” 

Inger Sitter var et engasjert menneske og en politisk bevisst kunstner. Dette er lett å spore i maleriene, og i de mange offentlige kunstverkene hun utførte, ofte med referanser til naturens former og elementer. Menneskets hensynsløse utnyttelse av naturen og jordklodens sårbarhet var et sentralt tema for henne.    

Lidelse og urettferdighet forarget henne, og i flere verk kommer dette til uttrykk. Da det igjen brøt ut krig i Europa på 1990-tallet, skapte hun flere store malerier der hun ga fortvilelsen form. I maleriet Ragnarok skildres krigens meningsløse ødeleggelser gjennom harde, intense penselstrøk i svart, grått og med innslag av blodrødt.   

Inger Sitter (1929-2015) var en av Norges mest sentrale kunstnere i andre halvdel av 1900-tallet. Hennes bilder bidro sterkt til gjennomslaget for abstrakt kunst i Norge. Som kvinnelig kunstner banet hun vei for yngre generasjoner og var en tydelig stemme i norsk offentlighet. Hennes kulturpolitiske arbeid var med på å bedre vilkårene for kunstnere som yrkesgruppe. 

Inger Solveig Sitter ble født i Trondheim i 1929. Faren var styrmann i Nordenfjeldske Dampskibsselskap, og familien var med på hans reiser over Middelhavet, med base i Antwerpen, Belgia. Ved utbruddet av andre verdenskrig i 1939, vendte familien hjem til Trondheim.  

Sitter gjorde utmerket seg tidlig med usedvanlige ferdigheter innen tegning og maling. Fra begynnelsen i 1940-årene fikk hun privatundervisning av maleren Gustav Undersaker, og senere hos professor Harald Krohg Stabell. Som 13-åring debuterte hun Sommerutstillingen i Trondhjems Kunstforening (i dag Trondheim kunstmuseum), noe som vakte mye oppmerksomhet.  

Som 15-åring kom hun inn på Statens Kunstakademi i Oslo, som yngste elev noensinne. Der studerte hun hos Per Krohg, Axel Revold og Jean Heiberg. Hun fortsatte utdannelsen ved Institut Supérieur des Beaux-Arts i Antwerpen, hvor hun også arbeidet med grafiske teknikker. Senere tilbragte hun tid ved atelieret til den kubistiske maleren André Lhote, og var også en periode ved Stanley Hayters innflytelsesrike grafikkatelier, Atelier 17. 

Utdannelsen var i stor grad preget av klassisk undervisning i tegning, maling og komposisjon. Med tiden frigjorde hun seg fra det strenge og geometriske, men fastholdt gjennom hele kunstnerskapet at denne skoleringen hadde hatt stor verdi for henne. Gjennom hele livet reiste Inger Sitter mye, bodde ulike steder, og forholdt seg like mye til den internasjonale kunstscenen, som den norske. 

Gjennom et kunstnerskap som strakk seg over åtte tiår hadde Inger Sitter mer enn 80 utstillinger. Hennes kunstneriske produksjon rommer alt fra maleri, grafikk, tegning og skulptur, til scenografi og tekstil. I tillegg til et stort antall offentlige kunstverk, både todimensjonale og tredimensjonale, med naturens elementer som inspirasjon og materiale. Ofte jobbet hun tett på arkitekturen og landskapet, som i regjeringsbygget i Oslo og parken utenfor Vitenskapsmuseet i Trondheim. I 1998 ble hun tildelt St. Olavs Orden for sin fremragende innsats for norsk billedkunst. 

Inger Sitters avtrykk i norsk kunst er betydelig. Hennes rikholdige og solide produksjon inkluderer malerier, grafiske verk og offentlige kunstverk, både nasjonalt og internasjonalt. Hennes kulturpolitiske engasjement har bidratt til viktige støtteordninger for kunstnere, samtidig som hun har banet vei for kvinnelige kunstnere, blant annet som første kvinnelige professor ved Statens Kunstakademi i Oslo.