Foto: Nizam Najaar.

Å male som å synge calypso

Jeg oppdaget calypsomusikken da jeg oppdaget Lord Invader. Rupert Westmore Grant, som han egentlig heter, ble født i 1914 og døde før han rakk å bli gammel, i 1961. Det første albumet jeg hørte av han var ‘Calypso in New York’; med tyve sanger, de fleste innspilt på femtitallet, hvor omtrent halvparten av sangene aldri fikk et publikum før albumet ble utgitt i år 2000.

Det har blitt sagt at Lord Invader prøvde å synge på en måte som ville appellere til amerikanske lyttere  på dette albumet, og at dette ble dårlig likt blant andre calypsomusikere. Men når det gjelder meg; forelsket jeg meg i musikken og ble helt hypnotisert. I ettertid brukte jeg mye tid på å forstå opprinnelsen, funksjonen og historien til calypsomusikken.

Sangene på albumet spenner over et bredt spekter av temaer, som Lord Invader beveger seg sømløst igjennom – fortellinger, politiske ytringer, morsomme observasjoner, frustrasjon, sinne, kjærlighet og lidenskap; ramset opp side om side, friksjonsløst og uten dissonans.

En calypsosanger er i sin helhet en kulturinstitusjon, mer enn en sanger, og for å forstå funksjonen, er det viktig at de lykkes i å bli omfavnet og hyllet av folket. De sosiale ferdighetene til en calypsosanger blir synlig når deres evner til å kommunisere med sine tilhengere blir utfordret gjentatte ganger – hver gang de står på en scene. En calypsosanger må fange interessen til sitt publikum, holde på den, og fornye den, gjennom alle de ulike temaene i sangene.

En calypsosanger synger om alt. De er en stemme og en bevissthet i sitt samfunn; og derfor både en politisk kommentator og en samlivsterapeut. Samfunnets levende hukommelse, som holder liv i drømmene. En playboy og gentleman (hvis mann), klovn, komiker og en klager, en ødelegger og en healer. En calypsosanger er en radiokanal og en lokalavis; en sportskommentator som forventes å kommentere livet i sin helhet.

Dette gjelder ikke bare mangfoldet av emner i ett album: hver enkelt sang er en kompleks verden i seg selv. Noen sanger skiller seg fra hverandre på grunn av melodier som veksler mellom sjangere forankret i de tradisjonelle negro-spirituals – kristne sanger skapt av afrikanske slaver i USA – som er som tidsmaskiner. Afrikanere, som ble tatt med makt, fra små landsbyer i Vest-Afrika, så de kunne bli solgt som eiendeler i Den nye verden, bar med seg stemmene fra disse små landsbyene, rytmene deres, takten og angsten. De sang dem, generasjon etter generasjon uten særlig forandring, med unntak av originalspråkene som med tiden ble visket ut og overlevde som aksenter eller dialekter i det europeiske språket som erstattet dem.

I seks av sangene på albumet hører jeg disse tradisjonelle melodiene, emnene varierer selv om sjangeren er den samme. Sanger formet kun av stemmer og trommer. Alle, uten unntak, snakker til dem som deler fellestrekket mørk hudfarge. De andre sangene er lesset med treblåser- og strengeinstrument, med historier om Lord Invaders liv som svart afrikaner. Andre sanger snakker direkte til den hvite mann—forklarer i sinne eller argumenterer for noe. Det er viktig at lytteren tar i betraktning tidsperioden disse sangene ble laget i. Det er klart at de noen ganger inneholder politisk ukorrekte eller tullete meninger. Likevel, alt tatt i betraktning, er vi fortsatt i nærvær av et monument av skjønnhet, bevissthet, dristighet og kampen for et folks rettigheter.​​

I denne utstillingen, skal jeg male som om jeg synger calypso. Jeg skal fortelle historier om migrasjon, om politikk, og om min egen identitetskrise. Jeg vil snakke om mine barn og om mine feilslåtte kjærlighetsforhold.

- Fadlabi