Brev til ei krigarske av Athena Farrokhzad
Oversatt til nynorsk av Kristina Leganger Iversen og Camara Lundestad Joof
Barnet mitt, sprellande krigarske, vesle liv på innsida av magen.
Om nokre månadar kjem du endeleg til verda.
Om riene sette i gang no ville det finnast ein sjanse for å redde deg.
Eg kjenner rørslene dine forplante seg på innsida mi.
Som ei bølge som reiser seg og like snart fell saman.
Som ein fiskefinne som plutseleg bryt eit stille vatn.
Midt imot senga har eg hengt opp biletet av deg.
Det siste eg ser før eg sovnar er korleis du ligg på innsida som ein halvmåne.
Det første eg ser når eg vaknar er den svart-kvite silhuetten din.
På posten kjem det pakker til deg frå andre kontinent.
At nokon kan vere så elska allereie før dei er fødde.
At nokon kan ha endra meg allereie før dei har byrja å bli til.
At nokon kan ta opp så stor plass allereie før dei kan gripe inn i verda.
Eg veit ikkje korleis du kjem til å sjå ut.
Eg veit ikkje med kva smerte du kjem til å blir forløyst.
Eg veit ikkje kven du kjem til å bli eller kven du vil gjere meg til.
Eg veit ikkje korleis dagane våre saman kjem til å arte seg.
Eg veit ikkje når nettene våre kjem til å drive meg til vanvit.
Eg lurer på om du kjem til å bli fødd med hår på hovudet.
Eg lurer på om hjartet ditt kjem til å slå i ein takt som uroar meg.
Eg lurer på om du kjem til å byrje livet ditt tagal eller med eit skrik.
Eg lurer på om navlestrengen kjem til å vere kvervla kring kroppen din som eit teikn.
Eg lurer på om blikket ditt allereie frå byrjinga kjem til å sjå gjennom meg.
Eg lurer på korleis førestillinga mi om mødrer kjem til å endre seg av sjølv å bli ei.
Eg har ikkje noko arvegods å gi deg.
Ikkje noko porselen, ingen måleri, ingen hekla dukar, ingen smykke.
Eg har ingenting som er blitt gitt vidare gjennom generasjonar.
For du høyrer til slekter som har forlate alt.
Som har gitt seg i veg utan å ta noko med seg.
Ingen av dine foreldre er vaksne opp på same plass som våre foreldre.
Vi har ingenting å gi vidare, fordi ingenting har blitt gitt vidare til oss.
Ingenting forutan forteljingar om handlekraftige hender.
Vi har forteljingar om kampen føreåt deg.
Vi har forteljingar om stridane som har gjort det mogleg for oss å overleve.
Sånn at vi ein dag skulle kunne gi deg liv.
Vi har forteljingar om kvar vi kjem i frå.
Vi har forteljingar om kva slagmark som har ført oss hit.
Hit til den plassen som snart skal bli din.
*
Eg reiste med far din til farmora di sin heimstad.
Eg gjekk med han til ein park der namna på dei døde står.
Dei var tretti tusen.
Dei var stilte opp i alfabetisk rekkefølge.
Når same etternamn blei gjenteke forstod eg.
Det var ein heil søskenskare som var blitt utsletta.
Eg haldt pappaen din i handa når han kasta roser i elva.
I parken forstod eg noko om dikta til tanta di.
Når ho skriv om å bere namna til dei døde som talismanar er det ikkje ei likning.
Farmora di peika ut namna for oss der i parken.
Ho gav barna sine namn etter alle sine døde.
Ho gav dei namn etter kameratar og ungdomskjærastar
Ho gav dei namna til dei døde fordi nokre ting allereie var tapte.
For at døden i all si meiningsløyse i det minste skulle vere eit vern.
Pappaen din sa at oska hans ein dag skal bli spreidd i parken.
For å igjen bli foreina med dei døde.
Slik at døden hans kjem til å vere bunden saman med deira.
Slik at han høyrer til den plassen dei blei tvungne til å forlate.
Det var då eg såg far din gråte i parken at eg forstod at du var mogleg.
Fordi ein kjærleik som ikkje rommar ei slik sorg ikkje kan gi opphav til liv.
Fordi ein attrå som ikkje veit at historia kan slå oss sund er umogleg å eksistere i.
Fordi ei framtid som ikkje forvaltar slike nederlag har eg inga tiltru til.
Eg lurer på om du kjem til å bli den første som får bli verande.
Om du kjem til å ende livet ditt på same plass som du starta det.
Om du kjem til å kalle ein plass for heim utan å sjå han bli øydelagd.
Om du kjem til å gravlegge oss ein stad du kan vende tilbake.
Eller om du òg må ta eit hastig farvel som viser seg å vere endeleg.
Om du òg må stå ved fengselsportar og vente.
Om nokon kjem til å stå utanfor og vente på deg.
Om nokon kjem til å leite etter namnet ditt på lister over døde.
Om all lidinga i det minste ein dag kan jamførast med ein fridom som er vunnen.
Barnet mitt, sprellande krigarske, vesle liv på innsida av magen.
Eg skal lære deg språket til dei døde for at du skal minnast kvifor dei forsvann.
Eg skal synge voggeviser for deg som eg knapt meistrar sjølv.
Om du ikkje forstår slagorda til farmora di vil kampen hennar ha vore forgjeves.
Om du ikkje kan songane til tantane dine kjem kampen deira til å ende med deg.
Eg er redd for at noko skal ende med deg.
Om det endar med deg veit eg ikkje korleis vi skal kjenne oss igjen i kvarandre.
Eg håpar at noko skal ende med deg.
Om det ikkje endar med deg veit eg ikkje kor lenge det skal halde fram.
*
Det finst så mange måtar å bli utsletta på.
Ein måte er å døy av kuler og piskesveip.
Eit anna er å utslette seg sjølv fordi ein ikkje gjorde det.
Som onkelen din som mot alle odds glapp unna undertrykkingas hender.
Han som kom unna og fortalte om korleis fluktrutar blei til blindvegar.
Han som fortalte om kven som hadde gifta seg og kven som hadde vore utru.
Han som viste kvar eg skulle plassere føtene for å ikkje skli ned frå fjellet.
Så tok han ein tablett for mykje og vakna aldri igjen.
Eg som lova han at vi ein gong skulle vende tilbake og gjere sigersteikn.
Eg som såg føre meg korleis vi skulle lene oss tilbake og skåle.
Eg veit at sorga er kjærleikens pris.
Eg veit at til og med jorda ein dag skal slutte å eksistere.
Eg veit at ein anten får gravlegge eller bli gravlagd av dei ein elskar.
Men skoa hans står framleis i gangen og ventar på at han skal vakne.
Det var då eg kyssa den kalde panna hans at eg forstod at du var naudsynt.
Fordi kjærleiken lever i kjøt og ikkje i stein.
Fordi om nokon forsvinn må nokon bli til.
Fordi det ubegripelege ved døden berre kan bli lindra av det ubegripelege ved livet.
For om vi ikkje økslar oss på noko anna vis må vi gjere det gjennom at du blir til.
Kan det finnast voggeviser som ikkje er kampsongar.
Kan det finnast barnehender som ikkje blir mana til knyttnevar.
Kan det finnast døtrer som ikkje er oppkalla etter krigarsker.
Kan det finnast fyrverkeri som ikkje vekker minne om skotsalvar.
Kan ein leike sisten utan å bli minna om fluktvegar.
Eg er redd for at eg ikkje har noko å gi deg.
Eg er redd for at det einaste eg kan trøyste deg med er forteljingar om våre nederlag.
Eg er redd for at det einaste håpet eg kan gi vidare handlar om våre utsette sigrar.
Eg er redd for at du kjem til å mistru forteljingane, slik som eg har mistrudd dei.
Eg er redd for at dei blir fortalde i altfor mange versjonar.
Eg er redd for at skulda er den same uansett om dei er linda inn eller kledde av.
Eg er redd tapet definerer oss trass i at vi ikkje minnest kva vi har tapt.
Eg er redd for at liva våre er vilkårsbundne av erfaringar som er utilgjengelege for oss.
Eg er redd for at det er derfor vi må halde fram å fortelje.
Eg er redd for at du ikkje kjem til å ville lytte.
Eg er redd for at fridomen kjem til å gjere deg til ein framand.
*
Barnet mitt, sprellande krigerske, vesle liv på innsida av magen.
Eg trillar heim ei barnevogn og tenker at neste gong søv du der.
Eg monterer saman ei sprinkelseng og ser deg dra deg opp av ho.
Eg bretter ei sparkebukse og førestiller meg at du kryp rundt i den.
Eg parar i hop strømper og freistar å forstå at dei har storleiken til dine føter.
Eg skal kle deg i våre forteljingar slik mødrer har kledd barna sine i ei æve.
Eg skal træ armane dine i sigrane våre som eit skjold.
Eg skal linde beina dine i nederlaga våre som eit panser.
Eg skal ruste deg i forteljingar som kan bere deg når jorda rivnar.
Farmora di slutta seg til geriljaen då ho var femten.
Då ho gjekk under jorda bar ho sitt første barn.
Då mor hennar forstod at militæret jakta på dottera hennar gjorde ho reint i leilegheita.
Ho sa at ho ikkje ville gi dei gleda av å sjå dei som ureinslege.
Frå vindauget sitt såg ho helikopter på veg for å dumpe lika i elva.
På torget samla mødrene seg for å krevje dei forsvunne barna sine tilbake.
Då farmora di kryssa grensa tok far hennar med seg passet heim.
Slik at nokon andre sitt barn også skulle kunne bli redda.
Han haldt fram med å drøyme om at det skulle vere nok champagne til alle.
Det var då eg høyrde om prisen for livslysta hans at eg forstod at du var uunnverleg.
Fordi det finst traume som er så definerande at det å gå vidare frå dei ville vere forræderi.
Fordi det finst skader som er så avgjerande at ein berre kan legge dei bak seg som arv.
Fordi det finst sorger som er så forstummande at dei berre kan bli fortalde i bitar.
*
Vi som består av alle desse forteljingar.
Vi som prata med søskenbarna våre på knitrande telefonlinjer.
Vi som gråt på flyplassar om somrane.
Vi som visste kva som fanst gøymd innanfor futteralet på kofferten.
Vi som sa ulike namn på foreldra våre avhengig av kven som ville vite.
Vi som lengta til ein stad som aldri hadde høyrd oss til.
Vi som var nostalgiske over ei tid vi ikkje hadde opplevd.
Vi som rusta oss for ei slagmark som allereie var overgitt.
Vi som bandasjerte skaden allereie før den hadde skjedd.
Vårt einaste arvegods forteljingane vi håpar skal finnast når vi ikkje lenger finst.
Mormora di delte ut flygeblad og agiterte på fabrikkane.
Mormora di forløyste barn under bomberegn til det var hennar tur til å føde.
Då ho gifta seg var taxisjåføren vitne ettersom alle var gått under jorda.
Då ho reiste tilbake pakka ho kofferten full av bananar til nieser og nevøar.
Broren hennar blei igjen sjølv om alle andre drog i veg.
Han ville ikkje leve nokon annan stad enn den som hadde tatt frå han alt liv.
Dei planta våpen på kontoret hans så han ikkje skulle kunne føre sine rettssaker.
Tretti år seinare sa dei at han også burde ha forlate landet.
At han hadde gøymd håpet lengst inne i skapet til det visna som ein plante.
Morfaren din sat ni år i ei fengselscelle.
Då eg var barn sa han at han fekk gratis mat og slapp å betale leige.
Då eg blei eldre las eg om liksom-avrettingar.
Morfaren din blei aldri den same og eg veit ikkje kven han kunne ha blitt.
Det var då eg innsåg at han ikkje kom til å fortelje at eg forstod at du var livsviktig.
Fordi eg lurer på korleis det kjennest å sjå seg sjølv i eit ansikt som ein tykkjer dyrebart.
Fordi eg lurer på kva årstidene tyder for den som ikkje oppheld seg på ein plass midlertidig.
Fordi eg lurer på korleis det kjennest å ha ein kropp som er forma av jorda ein trampar på.
Fordi eg lurer på kva døden inneber for den som har ei grav å gå til.
*
Barnet mitt, sprellande krigarske, vesle liv på innsida av magen.
Eg smører inn huda mi så det dekket som omgir deg skal kunne utvide seg.
Eg trener på å puste så eg skal halde ut riene når du styrtar fram.
Eg lærer meg at smerta ikkje er så farleg så eg ikkje skal bli overmanna av redsle.
Eg slår i frå meg tanken på at ein av oss ikkje skal overleve.
Eg skal kysse føtene dine og vone at dei aldri vil trenge å krysse ei grense.
Eg skal vaske huda di og førestille meg at ho aldri skal få arr.
Eg skal uttale namnet ditt og undre kva desse vokalane skal få deg til å utstå.
Eg skal rufse til håret ditt og spørje meg kvar svartheita vil føre deg.
Eg skal børste tennene dine og be om at dei aldri skal bli slått ut.
Det skjelvande i framtida spring ut ved tanken på kor liten magen din er.
Det ufattelege i noet trer fram når eg ser meg sjølv stryke over ryggen din.
Det sykliske i historia slår ut når eg førestiller meg kor mjuke øyreflippane dine er.
Eg skal fortelje for deg om alle tantene dine.
Dei som blei slått for at eg skulle få avgjere at det var no eg ville ha deg.
Dei som kjempa for at vi begge skulle overleve ditt komme til verda.
For at lakena skulle vere reine.
For at jordmora skulle vere utkvilt.
For at ingen ustraffa skulle få gjere deg vondt.
For at eg skulle få lære deg å kjenne.
Eg skal fortelje om alle tantene dine med barnevogner lengst framme i demonstrasjonstoga.
Dei som heldt fram å gå når politiet gav ordre om å stanse.
Dei som hadde gassbind i sekken og sitronbåtar i lommene.
Dei som gjorde ting eg ikkje kan fortelje att.
Dei som drøymde om blomsterenger men vakna i fengselsceller.
Dei med erfaringar som aldri blei kjent igjen som kunnskap.
Dei som overlevde sjølv om det ikkje var meininga.
Eg skal fortelje om tantene dine som dyrka det hatet som står i kjærleikens teneste.
*
Barnet mitt, sprellande krigarske, vesle liv på innsida av magen.
Eg skal fortelje deg om alle som har gått framfor deg.
Eg skal fortelje om kvifor livet ditt høyrer saman med deira.
Eg skal fortelje om kvifor dei ikkje er her for å ta i mot deg når du kjem.
Eg skal fortelje om kvifor du får pakker frå andre kontinent.
Eg skal fortelje om murane som held dei som gislar.
Eg skal fortelje som sjølvforsvar som ikkje kan straffast.
Eg skal fortelje om rørsler som forvandlar oss til mange.
Eg skal fortelje om historia som ikkje skal gjenta seg.
Eg skal fortelje om evner som gir etter behov.
Eg skal fortelje om sigrar som ikkje gjer oss til heltar.
Eg skal fortelje for deg om plassane du kjem i frå.
Der du kjem i frå drar panservogner fram over torget som skurtreskarar.
Der du kjem i frå blir fluktvegar blindvegar.
Der du kjem i frå strekker dei døde seg etter kvarandre med ei bønn om minne.
Der du kjem i frå køyrer ambulansane rake vegen til likhusa.
Der du kjem i frå er dei levande mindre verde enn det hendene deira har skapt.
Der du kjem i frå rimar noet på historia som stavingar i eit dikt.
Der du kjem i frå er elvene gravplassar.
Der du kjem i frå er brusteinane minnesmerke.
Der du kjem i frå er vinsten individuell men skulda felles.
Der du kjem i frå har vi forsørga dei som har øydelagt oss for lenge.
Der du kjem i frå har vi forlate huset til våre mødrer.
Der du kjem i frå, har vi innsett at vegen fører til våre bødlars hus.
Der du kjem i frå har vi kasta grus i maskineriet.
Der du kjem i frå har vi oppdaga at fabrikken omset grus som smurning.
Der du kjem i frå er det ingen domstol som kan gje oss oppreisning.
Der du kjem i frå har til og med vi tatt vitnemåla våre for å vere meineid.
*
Barnet mitt, sprellande krigarske, vesle liv på innsida av magen.
Du har eit ansikt som liknar mitt som eg enno ikkje har sett.
Du er framtida nærverande i noet.
Du er eit løfte om noko ukjent.
At du blir til uavhengig av meg som er føresetnaden for tilbliinga di.
Du er framand og framhaldet mitt med andre middel.
Du forhandlar behova mine på ny.
Du forskyver grensa mi.
Det skjøre som er livet trer fram gjennom deg.
Det bandet som finst mellom oss blir sterkare for kvar rørsle.
Kroppen som eg har vore åleine i delar eg med deg.
Men eg har aldri vore einsam i denne kroppen her.
Den har alltid vore samanlenka med andre kroppar.
Med andre forteljingar du skal få høyre når du kjem.