Hopp til hovedinnhold

Amanda Fayant er en forsker, kunstner, forfatter og pedagog med métis-, urfolks- og fransk bakgrunn, med utdannelse innen filmproduksjon (BFA, University of Regina) og urfolksstudier (MPhil, Universitetet i Tromsø). Hun er for tiden ph.d.-stipendiat ved NTNU. Hennes tverrfaglige kunstneriske praksis omfatter fotografi, video, perlearbeid og installasjoner, og utforsker ofte hvordan kropper bærer på minner, helbredelse og identitet på tvers av tidens dyp og samtidige erfaringer. Med utgangspunkt i relasjonelle verdenssyn fra métis-, cree- og saulteaux-folket, forholder hennes kunst seg til visuell fortelling, materiell praksis og urfolksmetodologier.

Hennes forskning og kreative praksis krysser hverandre og undersøker digital kultur, kroppslighet, relasjonell etikk og medier. Hun har publisert om urfolksfortellinger, feministisk etikk og kulturproduksjon, og er medredaktør av Living and Learning with Feminist Ethics and Poetics Today (University of Alberta Press). Amandas tekster er også publisert i Canadian Literature Review, Archivo Journal og andre publikasjoner der hun tar for seg poesi, film og (de)koloniale historier.

Hun har kuratert og ledet flerkulturelle og urfolksfokuserte kulturprosjekter i Norge og Canada, blant annet Mosaic Festival Trondheim, og var tidligere medleder for Decolonial Arts Education Research Group ved NTNU. Gjennom sitt akademiske, kunstneriske og litterære arbeid undersøker Amanda hvordan digitale og visuelle medier, materielle praksiser og kreative metoder former identitet, tilhørighet og kunnskap i samtidssamfunn.

 

Stacey Fayant  arbeider med ulike medier, blant annet tatovering, ull, stoff, perlearbeid, grafikk og maleri. Hun har metis-, cree-, saulteaux- og fransk opphav og er medlem av Peepeekisis First Nation.

Hun tok en bachelorgrad i kunst med spesialisering i grafikk og maleri samt en bachelorgrad i kvinneforskning ved University of Regina, henholdsvis i 2002 og 2004. Hennes kunstneriske praksis utforsker identitet, historiefortelling og fellesskap. Stacey har vært sint siden barndommen, da hun tidlig i livet la merke til den daglige rasismen og skadene som følge av koloniseringen (hun brukte ikke begrepet kolonisering som barn, men forsto historien som førte til rasismen hun og hennes nærmeste ble utsatt for). Ut fra denne sinne søker hennes kunstneriske praksis å helbrede hennes nærmeste, men også å helbrede det større fellesskapet hun lever i, og finne måter å invitere folk til å åpne sinn og hjerter og forsone seg.

Etter å ha brukt kroppsmodifisering som selvterapi, ble Stacey interessert i hvordan personlig estetikk henger sammen med identitet og selvfølelse. Hun ble deretter oppmerksom på tatoveringstradisjonene som praktiseres i Nord-Amerika, og hun følte en trang til å lære mer og engasjere seg i å bidra til å gjenopplive urfolks tatoveringstradisjoner.